Filmen «90 minutter» har premiere i dag. Vi kan oppleve norske skuespillere som Mads Ousdal, Aksel Hennie, og Bjørn Floberg , alle i forskjellige faser i livet, mishandle eller ta livet av sin partner. Jeg var forberedt på grusomme scener.
Sammenlignet med virkeligheten var de ikke det. De var ikke engang i nærheten, selv om det er ekstra ubehagelig å få innblikk i den type vold gjennom norske familietragedier. Fordi det er så nært oss.
Likestillingens fremskritt
Hva er galt med den norske mannen, spør publikum regissøren, da hun forteller at inspirasjonen kom fra en prisbelønt VG-serie om 72 kvinner, drept av sine partnere i Norge.
– Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg er jo ikke vitenskapskvinne, svarte Eva Sørhaug først veldig kort, før hun etter flere oppfølgingsspørsmål la til at det kunne tenkes at likestillingens fremskritt kunne ha noe med saken å gjøre.
Filmen ønsker både å ta opp problematikken og samtidig være en film «folk som ikke er spesielt interessert» bør se. Det tar nok slagkraften ut av måten historiene er fortalt på. Men enda viktigere er det å spørre: Hvordan kan dette ha noe med likestillingens fremskritt å gjøre? Har ikke partnervold eksistert lenge før ordet likestilling var oppfunnet?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Hva har gått galt?
Det finnes ikke forskning på partnerdrap i Norge, selv om politikerne har bestemt at det skal det forskes på. Det finnes heller ikke tilfredsstillende støtte til å følge opp voldsutøvere.
Hva er det da som kan ha gått så forferdelig galt med likestillingen og feminiseringen? Bevegelser som nettopp skulle forhindre familietragedier og bedre kvinner og barns rettsikkerhet? Når det som kvinnen frykter og har varslet om mange ganger, drapsforsøk, skjer, er det hun og barna som må skjules og bryte opp. Ikke den som truer.
Vi dyrker likestilling som en verdi, en menneskerettighet, men blir innhentet av noe vi ikke kontrollerer og ikke vet nok om.
Grove verbale voldtekter
Det var først gjennom Kvinnepanelet jeg oppdaget forakten mot kvinner i medier. Ledende stillinger og maktposisjoner ga helt annerledes utslag enn mot menn i offentligheten.
Det var seksuell sjåvinisme, det var grove verbale voldtekter. Og det var trusler om vold og drap. Felles var at kvinnene var offentlige på en eller annen måte. Vi snakker om groteske, onde, empatiløse, utagerende kvinner. Men æresløse? Avmektige? Eller kvinnefall? Slike ord knyttet til kvinner finnes ikke.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
«90 minutter» med norsk familievold gir oss ikke noe svar, men vissheten om hvem som er at kvinners verste fiende? Det er mannefall.
– Det går an å lage formelle likestillingslover. Men vi har ikke klart å røre ved de innebygde patriarkalske maktstrukturene. Denne maktstrukturen spilles ut på mikronivå i parforholdene mellom kvinner og menn. Og i Norge kvier vi oss for å bevege oss inn på den private sfære, sier generalsekretær i Amnesty Norge, John Peder Egenæs.
Mannefall er med andre ord godt beskyttet.
