Portrett av et splittet sted

Eurovision Song Contest, konkurransen som har strukket seg så langt for ikke å være politisk, ga et interessant politisk portrett av Europa natt til søndag.

Portrettet er av et splittet sted. Her er folkemengdene som demonstrerte høylytt mot Israels deltagelse i årets konkurranse, og de som i det stille mobiliserte for å stemme på samme land. Her er de som buet inne på Malmö Arena, og de som sendte den ene tekstmeldingen etter den andre for å stemme på tyve år gamle Eden Golan.

Golan endte opp med nest mest stemmer fra folket i de forskjellige landene, bare slått av Kroatia, selv om begge ble slått med god margin av juryfavoritten Sveits.

Folk og fagfolk er ikke alltid enige. Men når avviket mellom dem er så stort i tilfellet Israel, årets og kanskje Eurovision-historiens mest kontroversielle deltager, er det grunn til å peke på mobiliseringen blant Israel-vennlige europeere som har foregått i forkant av sendingen. Det var en påminnelse om risikoen ved å velge boikott som demonstrasjonsform.

De mange som sa de ville boikotte årets Eurovision fordi Israel ikke ble utestengt, valgte også å la være å sette sitt preg på resultatlisten. Det viste seg å være nok av dem som ville rykke inn for å gjøre nettopp det. Lørdagens sending minner også om hvordan det iblant rett og slett er umulig å flykte fra politikken.

Det ville blitt oppfattet som en politisk handling om EBU hadde nektet Israel å delta. Men det var også politisk å la landet bli, all den tid stemmene til Eden Golan jevnt over ble oppfattet som noe annet og mer enn en anerkjennelse av låta og stemmeprakten.

Det var også en dag preget av kaos, av rykter og krisemøter. Da Nederlands Joost Klein ble diskvalifisert fremsto det som en svært skarp reaksjon på en overskridelse som ennå virker vag, og bidro til en følelse av forvirring og mistro. Da to av de som skulle levere sitt lands stemmer trakk seg, inkludert italiensk-norske Alessandra Mele, vitnet det om noe underlig i europeisk sammenheng.

Plutselig var det som om ingen, verken deltagere, bakkemannskap eller publikum, visste helt hva Eurovision Song Contest var lenger. Det virket som om alle var i tvil om hva det egentlig ville si å være en del av det, hvordan det ville bli forstått av andre. Vil det oppfattes som rent artistisk? Eller vil det uvegerlig oppfattes som et politisk utsagn? Slik sett har en europeisk fellesreferanse blitt forandret av årets show. En trofast, årlig følgesvenn ble rar og lunefull.

Joda, man skal være forsiktig med å spekulere i folks følelser. Men i EBU er det nok ikke for langt mellom dem som ga fra seg et lite indre hikst av lettelse over at det ikke blir Eurovision-finale i Tel Aviv til neste år. Da ville sikkerhetsutfordringene nådd nye dimensjoner, artister avkrevd å ta stilling i enda større grad enn noen gang før.