Kropp, kjønn og inkompetent helsepersonell

Vi er foreldre for modige barn og ungdommer mellom 6 og 20 år. Våre barn fortalte alle i ung alder at de er annerledes enn andre barn. De er jenter og gutter, men kroppen deres stemmer ikke overens med deres kjønnsidentitet.

Vi kjemper en krevende kamp. Kampen vår er ikke rettet mot familie, venner eller skole; de fleste er rause, og har tatt imot barna våre slik de er med åpne armer. Kampen mot fordommer i nærmiljøet er også liten, selv om barna våre vil oppleve mer diskriminering før de fyller 18 enn andre vil gjøre gjennom et helt liv.

• LES: Mats ble født jente: – Det er som å være venstrehendt, det er ikke en sykdom det

Inkompetanse i helsevesenet

Kampen vår finner derimot sted i møte med helsevesenet. Vi kjemper mot eksperter som burde vært våre barns allierte, men som like ofte oppleves som motstandere. Vi møter et system som er preget av tilfeldig behandling, konservative holdninger, og til tider ren inkompetanse.

Det er på høy tid at barna våre møter helsepersonell som er lydhøre, kompetente og omsorgsfulle. Vi setter vår lit til at Helse- og omsorgsdepartementet vil lytte til ekspertgruppen som utformet rapporten «Rett til rett kjønn - helse til alle kjønn», og at det gjøres betydelige endringer i behandlingstilbudet. Anbefalingene våre er entydige: :

Må ikke behandles som psykisk syke

Diagnosen kjønnsinkongruens klassifiseres i dag som en psykiatrisk diagnose. Folketinget i Danmark valgte å fjerne diagnosen transkjønnethet fra listen over psykiske sykdommer. Det er på tide at Norge gjør det samme.

Barna opplever selv at de behandles som psykisk syke i helsevesenet. De må fylle ut en rekke spørsmål om egen mentale helse, og må gjennomgå langvarig psykiatrisk behandling ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, BUP.

Barna må i tillegg ofte gi uttrykk for at de har større problemer enn de egentlig har dersom de skal få medisinsk hjelp. I tilfeller der barna har det «for bra», blir medisinsk behandling ansett som overflødig.

På denne måten utvikler de lidelser der disse i utgangspunktet ikke eksisterte. I motsatt fall, dersom pasienten har angst, depresjon eller tilleggsdiagnoser, vurderes «lidelsestrykket» å være for stort til at pasienten vil tåle behandling. Ungdommene får dermed aldri mulighet til å utvikle en god mental helse.

Barna må bli hørt og trodd

På sine nettsider viser Rikshospitalet til at 70‐80 prosent etter puberteten vil gå tilbake til identiteten av sitt kroppslige kjønn. Nyere forskning tyder imidlertid på at denne prosenten ikke omfatter barn som vedvarende, insisterende og konsekvent sier at de er motsatt kjønn. Vi foreldre opplever at dette fører til at barna føler seg mistrodd, og vi kjenner oss overhodet ikke igjen i at 80 prosent av barna våre «ombestemmer seg».

Alt for mange unge avvises, selv etter å ha levd i en årrekke med den kjønnsidentiteten de føler er riktig. Løsningen blir da å søke hjelp fra privatpraktiserende leger med lite kompetanse på området, eller i verste fall selvmedisinering med illegale preparater, med de farer det medfører. Provoserende nok ender disse pasientene opp med å inngå i den prosenten som behandlingstjenesten hevder at «ombestemte seg».

Barna må møtes med respekt av kompetent helsepersonell

Vi opplever at helsepersonellet som møter barna våre har manglende kompetanse. Dette inntrykket forsterkes av at barna ofte møtes med manglende respekt. Vi har flere eksempler der ansatte ved Rikshospitalet omtaler barna våre som «handikappet». Dette oppleves opprørende og kunnskapsløst!

Begrepene som benyttes i møtet med barna er nesten uten unntak negative. «Lidelse», «dysfori» og «forstyrrelse» blir dagligdagse begreper. Tenk om barna kunne møtes med positivt ladede ord, og heller gis en følelse av at de er unike, modige og enestående barn?

Trenger god, individuell, og forutsigbar behandling

Det er svært vanskelig å forstå kriteriene som legges til grunn i diagnostisering av barna. Barn og ungdom med lik situasjon og historikk vurderes ulikt med hensyn til pubertetsblokkere, hormoner og etter hvert operasjoner. Det kan ofte virke som om det er flaks som utgjør forskjellen mellom et «ja» eller et «nei» til behandling.

Rikshospitalet er åpne på at de har en restriktiv holdning til pubertetsblokkere. For oss foreldre er pubertetsblokkere livreddende behandling. De kan utgjøre forskjellen på en vanlig og god ungdomstid, eller år med depresjon, isolasjon og skolevegring. Det er ikke slik at vi med letthet gir barna medikamenter. Vi vet imidlertid at bivirkningene ved å ikke foreta seg noe er større enn risikoen ved å gi behandling.

Aldersgrensene knyttet til hormonbehandling og operasjoner er ufravikelige selv i de tilfellene der barna har levd med riktig kjønn i flere år, og der det ikke råder tvil om at barna har kjønnsinkongruens. Vi mener at individuell behandling må bli en selvfølgelighet, at behandlingen må bli forutsigbar, og at de vilkårlige aldersgrensene må fjernes.

Barna må behandles nært hjemmet

Det hevdes at diagnostiseringsprosessen av barna våre krever en spisskompetanse som ikke kan desentraliseres. Vi vil utfordre dette! Diagnoseprosessen består av to enkle steg: Undersøk om en psykiatrisk diagnose kan forklare opplevelsen av kjønnsidentitet (dette gjøres enkelt på BUP). Hvis nei: Lytt til og stol på barna!

Det er vanskelig å forstå at denne diagnostiseringen kan være så krevende at ingen andre enn Rikshospitalet kan foreta den. Behandlingstjenesten oppleves mer som et monopol enn en kvalitetsgaranti. For barn og ungdom som ikke har foreldre med ressurser til å kjempe kampen for dem kan resultatet bli katastrofalt.

Kompetansen om kjønnsinkongruens må styrkes i alle deler av helsetjenesten. Vi er sikre på at dette ivaretas best ved å legge behandlingen til spesialisthelsetjenesten i helseforetakene, og at pasientene følges opp av fastlegene, slik Helse- og omsorgsdepartementets ekspertgruppe selv foreslår i «Rett til rett kjønn, helse til alle kjønn».

Vi setter vår lit til at barnas behov blir en viktig faktor i oppbyggingen av en bedre behandlingstjeneste.

Dersom dagens situasjon ikke endres, er det våre barn som må betale prisen!

FØLG DEBATTEN: Twitter og Facebook

Denne kronikken er skrevet av Elin Corneliussen, Christer Østerman Wibe, Sofie Bruner, Jan Eggen, Henrikke Fosshaug, Siri Oline Myge, Ola Vassbø, Kristin Kjærvik, Ingebjørg Agasøster Skutlaberg, Øyvind Heilund, Hanna Nitzschner, Roar Johansen, Helene Kristin Fure, Helene Skjølseth Tuitakali, Monica W. Mikkelsen, Erik Mikkelsen, Cecilie Johannessen, Marita Beate Hansen, Synnøve Søs Abrahamsen, Mary-Ann Mostraum, Jon Fredrik Mostraum, Silje Benedikte Sørlie, Leo Dømbe Johnsen, Juliane Haugan, Jeanette John Solstad Remø og Marion Arntzen.