Hopp til innhold
Kronikk

Kontantløse butikker er lovlige

Det er direkte uanstendig å anklage kontantløse butikker for lovbrudd.

Hans Fredrik Marthinussen

Det er svært problematisk at offentlige myndigheter og tilsyn anklager norske bedrifter for lovbrudd i offentligheten helt uten grunnlag, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Paul André Sommerfeldt / NRK

Vi møtes ofte av påstander fra politikere, lobbyister og media om at norske butikker som kun aksepterer betaling med kort, bryter loven. Det er, uansett hvor utbredt oppfatningen er, en misforståelse. Det finnes ingen lovbestemmelser i norsk rett som pålegger næringsdrivende en plikt til å selge varer og tjenester mot kontant betaling.

«Vi trenger en offentlig diskusjon om kontantenes plass i det norske samfunnet.»

Vår sentralbanklov fastslår at kontanter er såkalt tvungent betalingsmiddel i Norge. Til tross for at ordet tvungent gir sterke assosiasjoner til plikt, forklarer Sentralbanklovkommisjonen som utarbeidet den nye sentralbankloven, at regelen ikke innebærer noe mer enn «at kreditor og debitor i et gjeldsforhold har en gjensidig plikt til å akseptere sedler og mynter som oppgjør for en fordring, dersom det ikke er inngått avtale om annen oppgjørsmåte».

Det er med andre ord ingen tvil om at sentralbanklovens regulering ikke er til hinder for at en butikk nekter å inngå avtale med den som bare vil betale med kontanter. Dette er det heller ingen uenighet om i praksis.

Den lovbestemmelsen som imidlertid fremheves av forbrukerorganisasjoner, og da særlig Forbrukertilsynet, er regelen i finansavtaleloven som sier at en forbruker alltid har rett til å «foreta oppgjør» med kontanter. Her er det viktig å merke seg at loven bare gir rett til å gjøre opp en forpliktelse som allerede eksisterer, dvs. betale regningene sine. Heller ikke finansavtaleloven gir butikker en plikt til å selge til den som kun vil betale med kontanter.

«Det er et demokratisk problem når den utøvende makten forsøker å omgå Stortinget ved å prøve å presse næringsdrivende til å godta en uriktig lovforståelse.»

Denne forståelsen av norsk lov er ikke særlig kontroversiell i fagmiljøet. Den står rett ut i pensumboken som brukes på de juridiske fakultetene, og jeg har selv skrevet en fagfellevurdert artikkel i det ledende norske juridiske tidsskriftet Lov og Rett, der jeg redegjør grundig for dette.

At Justisdepartementet og forbrukerorganisasjoner ved flere anledninger har gitt uttrykk for et annet syn, skyldes nok først og fremst et politisk ønske om en annen regulering, i kombinasjon med manglende juridisk grundighet.

Det er svært problematisk at offentlige myndigheter og tilsyn anklager norske bedrifter for lovbrudd i offentligheten helt uten grunnlag. Det er også et demokratisk problem når den utøvende makten forsøker å omgå Stortinget ved å prøve å presse norske næringsdrivende til å godta en klart uriktig lovforståelse.

Det er også grunn til å tro at Forbrukertilsynet og den politiske ledelsen i Justisdepartementet er fullt klar over at deres lovforståelse ikke er holdbar, ettersom de stadig forsøker å «styrke» retten til kontant betaling.

Dersom en slik helt generell rett faktisk hadde eksistert, er det selvsagt ingen grunn til å styrke den – det er knapt teoretisk mulig. Når Stortinget attpåtil, mot stemmene til kun Senterpartiet, har avvist forslag om en slik styrking, er det rett og slett direkte uanstendig å fortsette å anklage kontantløse butikker for lovbrudd.

«Mindre bruk av kontanter kan begrense den svarte økonomien, redusere kostnader for bedriftene og bidra til innovasjon i betalingsløsninger.»

Norsk presse bør forholde seg langt mer kritisk til disse påstandene om lovbrudd. Pressen bør spørre seg hva grunnen er til at disse påståtte lovbruddene aldri blir forfulgt rettslig, eller får noen konsekvenser på andre måter. Dette gjelder ikke minst i lys av at stadig flere bedrifter blir kontantløse, og det store omfanget av kontantnekt vi så under pandemien.

De stadige påstandene om at det gjelder en plikt til å selge varer og tjenester mot kontant betaling, er dessverre til hinder for en opplyst og nødvendig offentlig diskusjon om kontantenes plass i det norske samfunnet.

Mindre bruk av kontanter kan begrense den svarte økonomien, redusere kostnader for bedriftene og bidra til innovasjon i betalingsløsninger. Samtidig er det viktige spørsmål knyttet til om et større omfang av kontanter er nødvendig i et samfunnssikkerhetsperspektiv, om muligheten til å ivareta personvernet gjennom betaling som ikke registreres noe sted, i tillegg til at en del mennesker, særlig de yngste og de eldste, ikke har samme tilgang på, eller mestring av, moderne elektroniske betalingsløsninger som oss andre.

For at vi skal få en god demokratisk diskusjon om disse spørsmålene, forhåpentligvis med en påfølgende fornuftig lovregulering, er det viktig at både politikere og befolkningen er klar over at det i dag ikke finnes noen alminnelig rett til å handle med kontanter i Norge.