Den blåblå regjeringen, i tospann med Trine Skei Grande (V), lover 40 prosent klimakutt innen 2030. Dette skal blant annet skje ved hjelp av en såkalt grønn skatteomlegging. Men jeg frykter at såkalt karbonlekkasje innen industrien (at bedrifter flytter til land med billig fossil energi og er uten utslippskrav), høyere samferdsels- og transportkostnader og ett landbruk basert på billig importert kraftfôr, utarmer Norge ytterligere.
Klimapolitikken har sin pris, og et «grønt» skattesystem vil føre til enda mer sentralisering. Det må være grenser for miljøskattetrykk i distriktene.
For ordens skyld: jeg er for fornybarsamfunnet, praktiserer føre var ved å sykle til jobben og synes det er et godt prinsipp at forurenser betaler.
Få transportalternativer
En offensiv klimapolitikk innvarsler slutten på billig energi fra fossile energikilder til transport og elektrisitet. Venstre og Skei Grande er opptatt av biodrivstoff og biobrensel, men hvordan vil det gå? Derimot kan det gi utflytting av industri, hvor virksomheter flytter til land med billig energi. Distriktene er avhengige av levende lokalt arbeidsliv for bosetting, kanskje i motsetning til Oslo, som har mange offentlig finansierte arbeidsplasser innen statsapparatet.
Regjeringen og Skei Grande har tydeligvis også liten empati for dem som mister jobbene i Østfold når Rygge flyplass nedlegges for sivil luftfart. Ei heller når det blir dyrere og vanskeligere for nordlendinger å fly Widerøe.
Og en grønn skatteomlegging vil ikke bare ramme flytransporten. I Oslo er kollektivdekningen god, slik at bilen kan byttes ut med buss eller tog. Det er ikke mulig i store deler av landet. Selv om jeg skulle ønske at det var annerledes foregår veldig liten andel av persontrafikk via tog. Og nord for Trondheim går togene fortsatt på diesel. Elektrifiseringen av togene går sent. Men pytt, pytt tenker vel Oslopolitikerne – folk i distriktene har vel alltids råd til å betale 30 kroner pr. liter for diesel når deres 4-barnsfamilie skal ut og kjøre.
Bøndene rammes
Hvordan klimanedlegges landbruket? Jo, det skjer på følgende måte: Ifølge grønn skattekommisjon (og snart den blåblå regjeringen?) skal norsk landbruk prioritere brasiliansk kraftfôra kylling og svin framfor beitende og grasspisende sauer og kuer. Det kan være at rødt kjøtt er klimafiendtlig, men importert rødt kjøtt er vel like skadelig? Det relativt nye kraftfôrlandbruket er mer lettvint, kan legges til sentrale strøk og kutter landbruksjobber. Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) antar at regjeringens klimakutt vil medføre tap av 3400 arbeidsplasser i jordbruket, først og fremst i distriktene.
I 2050 vil vi ifølge beregningene være 9 milliarder mennesker på jorda, samtidig som klimaendringer utfordrer mulighetene for matproduksjon. Her bør vi se distriktsarbeidsplassmuligheter heller enn klimabegrensninger. I dag produseres ca. 45 % av maten vi spiser i Norge. Hvis vi tar med i beregningen at deler av fôret til dyrene er importert fra andre land blir selvforsyningsgraden ca. 37 %, ifølge Norsk Bondelag.
Her er det at Norge heller skal utvikle distriktsjordbruket og satse på sunn lokal mat. Hva er vår takk til vassgrautspisende forfedre som ryddet og dyrket grunnen, og som uten å vite det drev med nasjonsbygging? Jo, det er gjengroing av kulturlandskapet og en lydløs likegyldighet.
Kylling- og svineoppdrettet er mindre ressurskrevende og gir færre arbeidsplasser. Kyllingfjøset kan i praksis settes opp på Majorstua. Så jeg mener det er uheldig om distriktenes beite- og grasressursene som gir oss meget sunn mat, skal ofres på klimaets alter. Kjøtt fra gras inneholder fettsyren Omega 3, mens den kraftfôra maten gir oss for mye av fettsyren Omega 6. Kraftfôrmaten er ikke bra for folkehelsen. Politikken blir sikkert gjort i beste mening, men den gir oss mer usunn og mer sentralisert produsert mat.
Følg debatten: og
Distriktene finansierer arbeidsplasser
Jeg har aldri skjønt hvorfor rest-Norge har godtatt alle de oljesponsede penge- og papirflyttende arbeidsplassene i ett allerede fullt Oslo. Vi finansierer et stort byråkrati som gjør det umulig for en stakkars sauebonde i Snåsa eller Rendalen å avlive ett sauespisende rovdyr. I praksis er dette en støtte til et sentralisert kraftfôrlandbruk, og det er uheldig.
Klimadebatt i Norge er skumle greier, og om man ikke passer seg kan man lett bli stemplet som «ond» og «klimafiendtlig». Jeg ønsker å vise at klimapolitikken har sin pris.
Politikerne må gjennomføre omstillingen til fornybarsamfunnet med respekt for menneskers liv og arbeid. For hva er noe av lærdommen fra brexit og valgkampen i USA? Jo, mennesker vil heller være i jobb enn å bli klimanedlagt av et byråkrati langt borte i henholdsvis Brussel og Washington, D.C.
Men Staten befinner seg i Oslo, og her sementeres et feilaktig inntrykk av rest-Norge: det er fjernt og kostbart å opprettholde. Landbruks- og kystkulturen som er bærebjelken i nasjonen er nesten fraværende i landets hovedstad.
Mindre industri, dyrere samferdsel og sentralisert jordbruk kan bli resultatet av regjeringen og Venstres klimapolitikk. Klimaskattene vil føre med seg mer sentralisering.
