Hørt noe av dette før?
«Nei da, du finner nok noen til slutt, du må bare finne rette fyren!» «Jo da, du ender nok opp med noen, det skjer når du minst venter det!» «Liker du å være alene, sier du? Det høres litt trist ut, da.» «Alle vil jo ha noen, du har nok bare vært med drittsekker før.»
Som en blid, travel og livsglad jente på 26 år, som tilfeldigvis er singel, holder jeg på å spy av den store mengden kommentarer om at jeg må finne meg en mann.
Jeg har, som mange andre jenter, vært i flere mislykkede forhold. Etter et spesielt smertefullt brudd, bestemte jeg meg for å bevisst ta en pause fra dating. Jeg ønsket å reflektere over tidligere forhold, og finne ut hva jeg egentlig ville.
I denne perioden fant jeg en utrolig glede over å bo og være alene. Jeg endte opp med å trives godt i eget selskap. Det er noe som tydeligvis vekker følelser hos andre, og som mange har problemer med å akseptere.
Hvorfor må jeg ønske, eller få meg, en kjæreste for å bli akseptert?
Rundt høytider er det aller verst. Som et lite eksperiment telte jeg hvor mange av ovennevnte type setninger som ramlet ut av familie og venner i løpet av jul og nyttår, og jeg kom til rundt 38.
Det mest ubehagelige er når folk ikke aksepterer valget ditt, og prøver å presse sin egen tradisjonelle livsstil over på deg, uten å ta dine ønsker med i betraktningen. Gud forby at unge jenter skal stå stødig på egne bein. Vi skal visst helst dåne etter en mann.
Misforstå meg rett. Jeg tror at de aller aller fleste bare ønsker godt når de sier slike ting. Men vær så snill: Ro dere litt ned!
En typisk samtale rundt det ikke-eksisterende datinglivet mitt, ender med at den jeg snakker med bokstavelig talt nekter å godta livsstilen min. Jeg må bytte tema eller avslutte samtalen. Mitt privatliv blir en diskusjon som må vinnes eller tapes. Jeg må forsvare at jeg ønsker å bo og leve alene, og ikke er på jakt etter en mann.
Hvorfor vekker mitt privatliv, som ikke påvirker andre, så sterke følelser?
«Plutselig skjer det!» sier de. Er det en positiv ting? At du møter en fyr som har matchende feromoner og daddy-issues, hjernen din produserer ukritisk kjærlighetshormon og du blir stormende forelsket. Samtidig som du ignorerer røde flagg og lange tånegler, for så å ende opp i ett medium-pluss ekteskap ingen vil forlate på grunn av ungene. Nei takk!
Selvsagt kan det være jeg møter noen. Kanskje en skikkelig bra person som er støttende, men utfordrende. Snill, men setter og respekterer grenser. Morsom, men følsom. Og kanskje han liker meg også, og kanskje vi lever lykkelig i resten av våre dager. Eller ikke.
Uansett vil det være mitt valg, og ikke noen andre sitt.
Her er mitt ønske neste gang du spør noen om deres sivilstatus:
Lytt og aksepter. Vi skal alle gå forskjellige veier i dette livet, og ja, de fleste ønsker seg en partner. Men vi må alle finne ut av ting i vårt eget tempo.
Både det å være sammen med noen og å være alene, kan være helt fabelaktig.
Les også:
