Kjemper for å unngå krise

Tromsøya blir større og større når Norwegian-flyet nærmer seg landingslysene. Himmelen blir rødere og rødere. Fjellene står der støtt.

For Ap-lederen er Tromsø bare et unntak, vinden er blå og Ap har for mange velgere som er i tvil.

Støre er i Tromsø blant annet for å hilse på sykehjemsbeboere, lyttet til rekommunaliserte renholdere om arbeidshverdagen og appellere til videregåendeelever om å bli boende i nord. Han skal skryte av skolematen og dele ut kulturmidler og vise frem at politiske beslutninger betyr noe for hverdagen til oss alle.

Ap vet hvem de må lokke ned fra gjerdet. Kvinner i offentlig sektor, de som er ansatte i velferdsyrker, ikke bare pårørende eller brukere. De som ønsker en sterk velferdsstat, fordi de både kan trenge den og selv er en del av den. Også i denne viktige velgergruppen må Ap jobbe ekstra for stemmene nå.

Tromsø er et unntak fra regelen om at Ap sliter med gjenvalget i de viktige byene. I 2015 gjorde Ap et godt valg og vant mange byer. I 2019 gikk oppslutningen ned. Krisen ble avverget av at partiet likevel beholdt mange ordførerkjeder og styringen av viktige storbyer.

Hvor høyt ligger lista?

2019 var et bevis på at den nasjonale oppslutningen ikke er alt. Aps selvbilde ble reddet av andre parametere.

Nå er spørsmålet hva som er godt nok i 2023?

Er det å ...

• Beholde flest mulig av de 153 ordførerne? Krevende.
• Fortsatt være landets største parti ved valg, som ved alle lokal- og stortingsvalg siden 1924? Svært krevende.
• Ikke gå tilbake fra forrige kommunevalgs 24,8 prosents oppslutning? Fremstår nær umulig.
• Komme over 20,0 prosent? Realistisk.
• Holde på makten i Oslo, Trondheim og Tromsø, kanskje også Bergen? Mulig, men ikke sikkert.
• Fortsatt styre hovedstaden? Åpent.

Svarene er litt avhengig av hvem i Ap du spør. Å holde på alle ordførerkjeder og/eller gå frem fra 2019 virker lite sannsynlig. Graden av makt-tap, ikke prosentnedgang, har likevel ikke sunket helt inn i partiorganisasjonen. Det slår hardere når man står med fasit i hånd uten kjede rundt halsen. Antallet tapte ordførere vil raskt også definere hvor stor del av grasrota som vil være kritisk til strategi, regjeringsprosjektet ledelsen og veien videre.

Legger man målingene til grunn er det svært sannsynlig at Høyre blir største parti. Mange i Ap tar det også for gitt. Andre i partiet mener det ikke er tatt høyde for og at forventningen om å være størst fortsatt er til stede.

Dessuten er én ting at det er slik nasjonalt, noe annet er å se det i sin egen bakgård i en rekke kommuner utover valgkvelden og natta.

Ap kan holde på makten i Oslo, Trondheim og Tromsø. Kanskje også Bergen. Det henger ikke bare sammen med Aps resultat alene. Sannsynligvis er det ikke avklart før lenge etter valgnatta.

Det står om få mandater og små stemmemarginer i de viktigste storbyene i innspurten av valgkampen. Ap styrer i dag alle disse byene:

• Oslo: Åpent om det blir skifte eller ikke. Svært jevne målinger, to mandat eller færre som skiller. Støttepartier kan bytte side etter valgnatta.
• Bergen: Begge hovedblokker kan stå uten flertall valgnatta. Kan bli intense forhandlinger mellom partier som i utgangspunktet ikke vil samarbeide.
• Trondheim: Rødgrønn seier innen rekkevidde, men Ap risikerer å miste Sp på rød side, dersom Rødt må til for å sikre rødgrønt flertall.
• Stavanger: Ap styrker seg, men koalisjonen er krevende. Var nærmest avskrevet, men kan bli jevnt.
• Tromsø: Jevnere enn ved starten av valgkampen, men rødgrønn seier er mest sannsynlig.

Symbolsk er det viktig for Ap å beholde makten i Oslo. Symbolsk er Norge et endret politisk landskap, dersom Ap ikke lenger er landets største parti.

Støre kjemper en innbitt kamp med ryggen mot veggen i timene frem til valgdagen. Alt handler om å overbevise 160.000 Ap-velgere fra 2019 som fortsatt sitter på gjerdet.

(Teksten fortsetter under grafikken)

Korthusfreden

Denne våren kulminerte Aps langvarige interne gnisninger og konflikter i en oppriktig hjertevarm applaus før Støres tale til landsmøte.

Etter festmiddagen danset en åpenbart lettet partileder på bordet, mens problemene virket å være skjøvet under teppet.

Husfreden var reddet, ikke minst fordi alle lokalpolitikerne skjønte at det er deres posisjoner som står på spill på kort sikt. Tirsdag morgen er den begrunnelsen mindre gyldig.

Aps samling i bånn er like skjør som et korthus. I møte med valgresultatet mandag kveld kan mye aggresjon igjen komme til overflaten. Partiet. Strategien. Ledelsen. Lederen. Slagord. Valgkampsaker. Veien videre. Regjeringsprosjektet. Vinnersaker. Det er mye som er i potten når Ap skal granske seg selv. Det vil mange forvente at skal skje hvis valgresultatet ikke står i tråd med de litt udefinerte forventningene.

Den debatten er umulig å forutse, sier noen. Det er ikke rom for lederdebatt, sier andre. Et valgresultat grasrota er skuffet over vil utvilsomt øke presset på Støre. Debattene som handler om strategi og partiidentitet er vel så krevende og grunnleggende som persondebatt.

Et mobiliseringsvalg – særlig i Oslo

De to velgerne på Mortensrud ser utover folkevrimmelen på kunstgressbanen.

– Det er mer kø hos Høyre enn Ap, hehe.

– Det er på grunn av chipsen.

Det er ordførerduell, ballonger, brosjyrer og kamp om velgerne en solfylt lørdag formiddag.

Oslo er en egen dimensjon. For Ap er det ekstra viktig å holde på hovedstaden. Nedgangen begynte allerede for fire år siden, da gikk velgerne til andre partier på venstresiden. Nå øker lekkasjen til Høyre.

Det som nok vil avgjøre vel så mye i Oslo er hvem som faktisk går og stemmer. Ap kan tape hovedstaden på grunn av lav valgdeltakelse, særlig i de innvandrertette bydelene på østkanten hvor Ap tradisjonelt har stått sterkt. For fire år siden stemte mange her på Folkeaksjonen Nei til mer bompenger. Nå går mange av disse velgerne til Høyre, ikke tilbake til Ap.

Dersom disse gruppene ikke stemmer, vil det øke effekten av stemmesedlene til vestkantvelgerne som er mer tilbøyelige til å ville ha et skifte i Oslo.

Årets valgkamp har vært mindre mobiliserende, men også mindre polarisert, enn bompengevalgkampen for fire år siden. Det vil ikke være overraskende om valgdeltakelsen faller ned fra 64,7 prosent. Ap kan tape på denne demobiliseringen.

Valgkampinnspurten handler om å lokke tidligere velgere ned fra gjerdet. Det er mange av dem i landet generelt og Oslo spesielt.

Alle krisene regjeringen står i, hjelper ikke akkurat på.

På vestkanten står borgerlige partier sterkt, Ap må kanskje betale for regjeringens svake styrings-image og samarbeidet med Senterpartiet. I indre by med mange unge velgere vil Ap-velgeren heller se mer av Rødt, SV og MDG-politikk og vurdere disse partiene. På østkanten er det mange tidligere FNB-velgere på vandring. De andre venstreside-partiene mobiliserer også. Mye tyder på at Høyre er på fremmarsj i tradisjonelt sterke Ap-kretser.

Oslo-valget kan si noe om en endret by, men også et totalt endret Arbeiderparti mindre i takt med viktige velgergrupper for partiet.

Satt på spissen kan de som ikke stemmer i Oslo avgjøre hele Aps selvbilde, en historisk endring av det politiske landskapet og presset på Jonas Gahr Støre.