Nå som Barack Obama er gjenvalgt som USAs president, kan han se fram til 1460 dager til i grå eller blå dress.
Valgkampperioden, der han snakket om håp og drømmer og traff fargerike minoritetsgrupper midt i hjertet, er forbi. Etter valgseieren ringte Obama rett til republikanernes leder i senatet, Mitch McConnell, for å diskutere budsjettforlik, men mannen var så skuffet at han hadde gått og lagt seg. Selv pleier Obama å sitte oppe og jobbe til klokka ett. Seks timer senere står han opp, kjører en treningsrunde, tar på seg den grå eller den blå dressen og spiser den frokosten som blir satt foran ham. Dag ut og dag inn.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Stammer fra Einstein
Tre intervjuer med toppfolk i høst har fått meg til å lure på hvor godt folk egentlig har det på toppen. Til magasinet Vanity Fair forklarer Obama hvorfor han lever etter strenge rutiner:
«Jeg vil ikke bruke tid på hva jeg har på meg eller hva jeg spiser. For jeg har for mange andre beslutninger jeg må ta. Jeg forsøker å fokusere beslutningsenergien min. Jeg kan ikke gå gjennom dagen og bli distrahert av trivialiteter», sier Obama, og legger til at han forsøker å bruke minst mulig tid på det som vanlige mennesker bruker mest tid på i løpet av en vanlig dag.
Ideen om at man tenker bedre hvis man ikke bruker energi på mat og klær, stammer fra Albert Einstein. Om ham ble det sagt at han alltid gikk i like klær for å frigjøre tid til å tenke stort. Helt sant er det ikke, for kona hans, Elsa, kjøpte fine silkevester til ham, når de skulle ut og reise og det var nødvendig å opptre som Den Store Albert Einstein. Etter at Elsa døde i 1936, skal nobelprisvinneren ha henfalt til sin ene, grå strikkegenser.
LES OGSÅ: Store utfordringer for Republikanerne
Liten feil: Sparken. Stor feil: Krig.
Obamas no choice-policy på mat og klær er for øvrig ny i Det hvite hus. Da George Bush senior ble president proklamerte han: ”Aldri mer brokkoli!”. Pappa Bush hatet brokkoli, og mente at dersom det skulle være noe vits i å være leder av den frie verden, måtte man i hvert fall kunne bestemme over grønnsakene på sin egen tallerken.
En av grunnene til at jeg elsket TV-serien The West Wing, var at uansett hvilke utfordringer dagen min kunne by på, var det lommerusk i forhold til problemene til staben til den fiktive president Bartlet. De måtte ta stilling til hvordan de skulle forhindre terrorangrep i San Francisco og folkemord i Afrika mens de løp gjennom gangene og levde på kaffebegre fra Starbucks. Gjorde de så mye som én liten feil, fikk de sparken, og gjorde de en stor feil, utløste de tredje verdenskrig.
Obama sier til Vanity Fair at en president ikke kan se på kabel-TV. Hver gang man slår på, ser man noen som angriper en for den mest absurde lille ting, man blir distrahert og får ikke konsentrert seg om å finne en ny sjef for CIA.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ingen enkle saker
Eisenhower fortalte Kennedy at ingen enkle saker noensinne lander på presidentens bord, fordi enkle saker besluttes på lavt nivå. Sånn er det fortsatt. Obama anslår selv sjansen for at han tar en gal beslutning er 30 til 40 prosent. I tillegg vil en god del av presidentens beslutninger møte sterk motbør, bare fordi det er presidenten som har tatt dem. Færre enn halvparten av beslutningene blir akseptert, svært få får applaus.
Skal du være president i USA bør du dermed ikke forvente særlig mye daglig glede, men heller tenke hardt på ettermælet.
Bare kritisk nødvendige middager
Særlig lystigere framstår ikke hverdagen til en norsk toppleder, hvis vi skal tro Aftenpostens intervju med Helge Lund. Statoilsjefen forteller at han ikke har hatt en arbeidsfri helg på åtte år, altså like lenge som hele Obamas presidentperiode. Lunds kalender planlegges for seks måneder av gangen. Han står opp om morgenen og underkaster seg kalenderens diktatur. Helge Lund trener bare når han er på reise og kanskje litt i helgen, hvis han rekker det etter alle notatene han må lese, et arbeid han begynner fredag kveld og fortsetter med lørdag og søndag morgen. Helge Lund ligger aldri på sofaen.
Han har valgt bort lederprivilegier som nettverksbygging og representasjon og spiser i følge Aftenposten bare middag med folk om det er kritisk nødvendig for Statoil.
Omgitt av broilere
Går vi ned enda et hakk på rangstigen – men fortsatt holder oss i toppen av samfunnet – er hverdagen nesten like hard, og enda mye mer rutinepreget, skal vi tro høstens rapporter fra Løvebakken og regjeringskvartalet.
Frps profilerte finanspolitiker, Ketil Solvik-Olsen, vil slutte på Stortinget, fordi dagen der er full av ”innholdsløse og virkelighetsfjerne” debatter. På Stortinget, sier han til Klassekampen, er han omgitt av broilere, folk som aldri har vært i det vanlige yrkeslivet og dermed ikke aner hva de snakker om, når de for eksempel skal diskutere kraftforedlende industri og skattelette for ENØK-tiltak. På Stortinget handler alt om å selge inn saker til media, som alle likevel har glemt uka etter.
Solvik Olsens lunsj består i sin helhet av en halvliter sjokolademelk, men lønna på 780.000 kroner strekker likevel ikke til. Når han i tillegg tenker på «all den dritten du skal ta» som politiker, velger han nå en annen vei. Det velger nestlederen i Senterpartiet, Ola Borten Moe også. Men dersom det blir regjeringsskifte neste år, er begge villige til å lede et departement.
LES OGSÅ: Feil om norske menns sexfantasier
Lite blir gjort
Skjer det noe der, da? Ikke nødvendigvis. Kulturbyråkraten Eivind Tesaker vakte oppsikt da han beskrev hvor engstelig, ineffektivt og rapporteringstungt livet er blitt i departementene. Håndboken om rekruttering er på 26 sider, og det tar flere måneder å få ansatt noen. Frykt for kritikk fra ekspedisjonssjefen, statsråden, mediene, Riksrevisjonen eller til og med fra ESA i Brussel gjør at lite blir gjort. Bedre da å sitte musestille.
Verdens beste jobb
Så hvor i samfunnet er det egentlig morsomt og effektivt å jobbe? Hvor har man nok makt til å få gjennomført det man tror på, få begrensninger og beskjedne krav til rapportering?
Når jeg googler «jeg har verdens beste jobb», treffer jeg verken Barack, Helge, Ketil, Ola eller Eivind. Der møter jeg Kathe og Kåre, Veronica, Gitte og Jan Ivar. De jobber som lærer, tannhelsesekretær, treningsveileder, fotograf og administrasjonssjef i telecombransjen. De har verdens beste jobb fordi de får jobbe tett på store eller små mennesker og fordi noen av disse menneskene noen ganger sier eller gjør noe spesielt hyggelig. Og så har de egen blogg, der de kan uttrykke seg fritt og impulsivt uten å bli straffet.
Så lite. Så mye.
