Kronikk

Karriere og små barn

Alle foreldre behandler iblant sine barn på måter som ikke er bra. Da er vår samvittighet det som får skuta på rett kjøl.

Child is not a problem for working. Businesswoman in official clothes with child is indoors in cafe at daytime.
Standret / Shutterstock / NTB scanpix

Det er vanskelig å holde barnas perspektiv i fokus, nettopp fordi det vekker sterke følelser i oss, følelser som vi ofte fortrenger når de blir for kompliserte, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Shutterstock / NTB scanpix

Jeg kommenterte Anita Krohn Traaseths råd til unge kvinner som vil bli toppledere i en kronikk her på NRK Ytring. Det medførte en heftig debatt.

Ytring-kronikken ble avpublisert etter bare noen timer. NRK ville ikke sensurere mine meninger, men vurderte at kronikken ble for personfokusert. Jeg kan se at deler av min første kronikk ble for tøff i formen, og jeg har beklaget dette i Dagsavisen og gjentar det her.

Vi må ikke tåle så inderlig vel at små barn ofres i kampen for mer effektivitet og større inntjening.

Kronikkens form medvirket til at debatten sporet av, og mitt primære varsko mot nedprioritering av små barns omsorgsbehov ble borte. Jeg vil også takke for all støtte fra fjern og nær.

Spesielt vil jeg takke dem som forteller om en barndom med fraværende foreldre og hva dette har gjort med dem.

Kristina Five Berg, datter til den tidligere toppolitikeren Kaci Kullmann Five, har representert disse barna på en fin måte. Forfatter Kaj Skagen skriver:

Det må ikkje bli tabu å snakke om interessemotsetnaden mellom behova til det vesle barnet og den yngste ten­åringen og ambi­sjonane til foreldra om å nå «til toppen» i yrkeslivet.

Både fedre og mødre forlater barnet og nedprioriterer barnets behov.

En utfordring og vanskelig balansegang i debatten om karriereforeldres valg og konsekvensene det får for deres barn, er bruk av personlige vitnesbyrd som bevismateriale. Det kan synes som om dette blir en slags fasit eller påstander som skal være hevet over kritikk, og som dermed setter motstanderen sjakk matt.

Denne debatten har vist hvor betent og følsomt det blir når det er snakk om våre barn og hvordan vi tar vare på dem.

Det er vanskelig å holde barnas perspektiv i fokus, nettopp fordi det vekker sterke følelser i oss, følelser som vi ofte fortrenger når de blir for kompliserte.

Barnas behov kommer i for stor grad i bakgrunnen etter min mening.

Skyld og samvittighet er smertefulle følelser vi helst ikke vil ha for mye av. Men skyld og samvittighet er helt nødvendig for å kunne ta godt nok vare på våre barn.

Alle foreldre behandler iblant sine barn på måter som ikke er bra. Da er vår samvittighet det som gjør det mulig å få skuta på rett kjøl igjen, lære av våre feil og gå videre med en bedret relasjon til barnet.

I en verden der barnas behov etter min mening i for stor grad kommer i bakgrunnen, synes det som om vi har følgende scenario: Fedrene drar av gårde til sine flotte jobber og spennende karrierer. Mødrene ser dette og vil også, forståelig nok, ha sin del av denne velsmakende kaken.

Derfor drar også mødrene ut i verden for å realisere seg selv.

Igjen sitter barnet som ikke har noe sted å dra. Både fedre og mødre forlater barnet og nedprioriterer barnets behov. Det er likegyldig hvem som drar først.

Fedre og mødre er like viktige for barn, og begge har et like stort ansvar for å ta godt nok vare på barnet.

Alle foreldre behandler iblant sine barn på måter som ikke er bra.

I Aftenpostens SI ;D spalte finnes mange eksempler på barnestemmer som forteller om hvordan foreldrenes fravær oppleves for dem.

Et barn spør om foreldregenerasjonen og voksenverden har glemt henne og ber om kjærlighet selv om hun ikke er perfekt. I en svensk avis anklager en gutt foreldrene for å jobbe for mye og at barna blir glemt.

Forskning viser at barn som vokser opp med fraværende foreldre har større sannsynlighet for å utvikle psykiske helseplager og atferdsvansker. Disse barna vil i voksen alder streve med å knytte seg til andre og etablere nære og varige relasjoner, fordi disse barna har brukt hele sin barndom på å lete etter bekreftelse, speiling og varig god oppmerksomhet.

Skyld og samvittighet er helt nødvendig for å kunne ta godt nok vare på våre barn.

Jeg vil også fortelle om en gutt som jeg en gang møtte i en profesjonell sammenheng. «Per»* var 10 år og hans foreldre hadde akkurat skilt seg fordi de ikke fikk kabalen til å gå opp med karrierer og krevende jobber.

Løsningen for dem ble å skille lag, slik at de kunne ha Per annenhver uke. Dermed kunne de ha helt fri til å jobbe «døgnet rundt» den andre uken.

Foreldrene leverte Per til oss fagpersonene, som om han var et ustemt piano. De ville at vi skulle kontakte dem igjen når han var kvitt sine atferdsvansker og hyperaktivitet.

Vår insistering på at vi også måtte snakke med dem, ble avvist eller trenert gjennom at de ikke møtte til avtaler, kom for sent eller «bare måtte ha telefonen på» i timen.

Rett før jul kom Per glad til timen hos terapeuten og fortalte at han hadde fått rollen som snekker Andersen på skolens juleavslutning.

Denne debatten har vist hvor betent og følsomt det blir når det er snakk om våre barn

Men Pers glede over å ha fått hovedrollen skiftet raskt til skuffelse og sinne fordi hans foreldre hadde sagt at det ikke var sikkert de rakk å komme.

Far sa at dette var «mamma-uke» og at han hadde andre ting, mens mor prøvde å vri seg unna med at det var mange som «bare måtte snakke med henne» nå før jul.

Mor var veldig opptatt av positiv psykologi og fortalte stadig til Per at han kunne klare alt. Bare han bestemte seg for det.

I den siste timen før juleavslutningen var mor og Per til stede. Far hadde avbestilt i siste liten. Mor gjentar dette med å kunne klare alt, bare man bestemmer seg for det.

Men da svarte Per:

«Men mamma, det er jo feil, jeg kan ikke klare alt jeg vil, for det jeg vil er at du og pappa skal komme på juleavslutningen og se meg i stykket, men det klarer jeg jo ikke!».

Jeg kan se at deler av min første kronikk ble for tøff i formen

Våre barn er på mange måter maktesløse i den raske utviklingen av samfunnet.

Vi må ikke tåle så inderlig vel at små barn ofres i kampen for mer effektivitet og større inntjening.

Begge foreldre må forstå at status, makt og penger hjelper ingenting når ditt barn betaler prisen for marginal omsorg og skadelig fravær.

* Historien er anonymisert etter vanlige regler.