Kronikk

Karantene på kinesisk

Det er irriterende å sitte på et hotellrom i fjorten dager, men jeg beundrer Østens respons på koronapandemien.

Erik Solheim på karantenehotell

Dagene blir like på karantenehotell. Men systematiske og helhjertede tiltak er det som virker best mot pandemien, skriver Erik Solheim.

Foto: Privat

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

Jeg har så smått begynt å finne meg til rette i mitt nye «hjem». Hotellrommet i 34. etasje har spektakulær utsikt til Shanghais skyskrapere. Maten stilles på et bord i gangen utenfor døra, av folk i fullt smittevernutstyr. Det er hamburger i dag, jeg har bestilt litt avveksling fra kinesisk mat.

Gangene i hotellet er videoovervåket i fall jeg skulle få lyst til å snike meg ut. Jeg er bedt om å ta temperaturen to ganger om dagen og melde fra ved minste vondt.

Jeg er i Kina for å møte landets nye miljøvernminister og lansere et grønt institutt jeg skal lede, men før jeg får lov til det, må jeg sitte her i 14 dager. Deretter vil jeg slippe inn. Velkommen til karantene, kinesisk stil!

Karantenen er like velorganisert som mottakelsen på flyplassen. Det føltes som å lande på månen. Alle i mottaksapparatet hadde full smitteverndrakt fra topp til tå, inkludert plastvisir foran ansiktet, mens de loset et førtitalls passasjerer på flyet fra København gjennom passkontroll, helsetester og registreringer av alle slag.

Europa og USA har fomlet i vei på veien mot gode testregimer. Hvorfor kan ikke vi teste like effektivt som Kina?

Da vi skulle kjøre til hotellet, tok sjåføren på verneutstyr. I tillegg var det en stor plastplate som effektivt delte bilen og hindret smitte mellom forsete og baksete.

Dagene på hotellet er like hverandre. Lese bøker. Delta på videokonferanser. Ta en joggetur rundt rommet, jeg klarer tre hundre runder, fem kilometer. Spise. Sove. Og lese litt igjen.

Begynner jeg et øyeblikk å synes synd på meg selv, tenker jeg på Uruguays president Pepe Mujica som fortalte om hvordan han gikk turer på cella da han var fengslet for aktivisme i sin ungdom.

Cella hans var to kvadratmeter og hadde ikke seng. Han fikk ikke lese bøker. Og han satt inne i tolv år. Jeg har ingenting å klage på. Dette er helt frivillig.

Nesten all økonomisk vekst i verden i 2020, kommer i ett land aleine, Kina.

Men det blir tid til å reflektere over Vestens og Østens måte å håndtere viruset på. Hvert døgn smittes nå rundt 200.000 amerikanere. Det er mer enn dobbelt så mange som alle kinesere som har fått viruset siden korona rammet Wuhan for elleve måneder siden. Hadde Vesten hadde samme dødsrate som Sør-Korea eller Vietnam ville en halv million menneskeliv vært spart.

Døde pr. million innbyggere per 17/11:

Vesten:

  • Belgia 1242
  • Storbritannia 767
  • USA 762
  • Frankrike 690
  • Sverige 609

Østen:

  • Japan 15
  • Sør-Korea 10
  • Singapore 5
  • Kina 3
  • Vietnam 0,4

Pandemien er den ultimate test på samfunnssystem fordi den rammer alle land likt, i motsetning til kriger og naturkatastrofer. I en «tørrtest» i fjor ble USA kåret til det land i verden som var best forberedt på pandemi.

Jeg skrev på NRK Ytring i mars at Vesten måtte lære av den vellykkede håndteringen i Øst-Asia. Heldigvis har Norge gjort nettopp det. Vi er Europamester i koronakamp. Australia og New Zealand er vestlige land som har hatt enda større suksess. Vi må gå tidlig og gå hardt, sa New Zealands statsminister Jacinda Ardern. Hun har lyktes til fulle.

Men dessverre er det arroganse som har preget Vesten mer enn lærevilje. Det har ikke manglet unnskyldninger.

Nedstenging av samfunnet dreper økonomien, sa andre, ikke minst våre svenske venner.

«Alle forstår at tallene fra Asia ikke stemmer», skrek en norsk partileder mot meg i mars. Ingen tviler på tallene nå.

Nedstenging av samfunnet dreper økonomien, sa andre, ikke minst våre svenske venner. Nå ser vi at de landene som stengte ned raskest og mest effektivt, har minst økonomisk skade. Nesten all økonomisk vekst i verden i 2020, kommer i ett land aleine, Kina.

Folk i Asia er helt forskjellige fra oss, sa andre. Japan er for stort, Singapore for lite, Sør-Korea for konfusiansk og Vietnam for autoritært. Vi har ingenting å lære.

Hva om forskjellen er at de asiatiske landene har tatt viruset mer alvorlig, har vært bedre ledet og har gjennomført tiltakene sine mer systematisk og konsekvent enn Vesten? Hva om tøffere tiltak i en kortere tid virker bedre enn halvhjertet respons trukket ut over nesten hele året?

Her er noen av forskjellene slik jeg har observert dem:

Staten. Folk i Asia tror staten vil dem vel og følger de anbefalingene som gis. Politikere våger å lede og folk forventes å stille opp for fellesskapet.

Forberedelser. Asia hadde forberedt seg på pandemi. I Europa og USA forberedte vi oss bare på terrorisme. Da viruset startet å spre seg i Asia var vi så arrogante at vi ikke engang kjøpte inn smittevernutstyr og pusteapparater.

Munnbind. Selv gode norske helsemyndigheter sa lenge at munnbind ikke gir beskyttelse. Så endret de mening. Asia brukte munnbind fra dag en.

Testing. Da smitten spredte seg utenfor innreisemottaket i byen Qingdao nylig, testet Kina elleve millioner innbyggere. Europa og USA har fomlet i vei på veien mot gode testregimer. Hvorfor kan ikke vi teste like effektivt som Kina?

Hadde Vesten hatt samme dødsrate som Sør-Korea eller Vietnam ville en halv million menneskeliv vært spart.

Stengte grenser. Ingen kommer inn i asiatiske land uten test både før avreise hjemmefra og på grensestasjon ved innreise. Da Siv Jensen i sommer foreslo obligatorisk testing for alle som vil reise inn i Norge ble hun møtt med motstand, ikke applaus.

Kina grenser til fjorten andre land. 125 millioner kinesere reiste til utlandet i fjor. Hvorfor er det lettere å stenge grensene og teste i Østen?

Smittesporing. Sør-Korea bruker verdens mest moderne teknologi for digitalt å spore alle som har vært i kontakt med smittede. Folk blir umiddelbart ilagt karantene.

Helhjertet. Da jeg ble testet i København på vei til Asia satt jeg med en ung hyggelig dame på et tett kontor. Hun hadde munnbind, men ikke smittevernutstyr og brukte ikke plasthansker. Hvorfor er det vanskeligere for oss å reagere med det alvoret viruset fortjener?

Men dessverre har arroganse preget Vesten mer enn lærevilje.

Isolering. Karantene i Østen betyr vanligvis hotell. I Vesten skjer det vanligvis hjemme, med stor fare for at den smittede bringer smitten videre til nær familie. Hvis bestemor eller bestefar dør av smitte påført av barn eller barnebarn, skaper det ikke bare død, men også grusom skyldfølelse.

Det er irriterende å sitte på et hotellrom i fjorten dager, men jeg beundrer Østens respons. Den har vært den samme i demokratiske land som Sør-Korea og i mer autoritære som Singapore og Kina. Taiwan har ikke hatt smitte på 200 dager.

Historikere har alltid ment at statens aller viktigste oppgave er å beskytte borgerne. 2020 var året da Østen slo Vesten i den konkurransen.

Vi har lært at systematiske og helhjertede tiltak er det som virker best. Da kommer samfunnet også raskest på beina igjen.

Status Norge

Sist oppdatert: 29.11.2020
2 788
Siste uke
123
Innlagt
328
Døde