Fredag passerte Italia Kina som landet med flest døde av COVID-19. Befolkningen i Italia er en tjuetredel av Kinas, og Italia hadde mye lengre tid til å forberede seg på at viruset skulle komme.
Singapore, som var det tredje landet viruset spredte seg til, og som er et av verdens mest internasjonale samfunn, har en femdel av Norges smittede med omtrent samme befolkning.
- Få oversikten: Meld deg på nyhetsbrev om koronakrisen
Ingen har dødd i Singapore. Sør-Korea fikk viruset litt før Italia. Det er nå 40 ganger flere døde i Italia. Japan, Taiwan og Hongkong er også suksesshistorier.
Europa er dessverre på vei til et antall døde som er det mangedobbelte av Kinas. Det samme gjelder USA.
Består ikke testen hvis vi nekter å lære
Jeg jobber tett med regjeringene og bedrifter i Kina og Singapore. Mine kinesiske kolleger kom tilbake på jobb denne uka. Fabrikkene produserer igjen. Sommerpalasset i Beijing tar på ny imot turister. I Singapore og Sør-Korea har de fleste ikke engang trengt å være hjemme. Myndighetenes politikk har håndtert problemet uten å strupe økonomien. Det er frustrerende at vi som samfunn gjør så lite for å lære.
Koronaviruset er en stresstest som framtida kommer til å vurdere våre beslutningstakere opp mot. Viruset skiller ikke mellom rike og fattige land, mellom nord og sør eller øst og vest. Men det skiller mellom god og dårlig politikk for å beskytte innbyggerne, økonomien vår, næringslivet, hele samfunnet vårt. Vi består ikke den testen hvis vi i vår arroganse nekter å lære av dem som får det til.
Folk i Norge og ellers i Europa står foran store oppofrelser. Arbeidsløsheten øker dramatisk. Mange blir permittert, bedrifter vil gå konkurs og arbeidsplasser tapes.
Disse oppofrelsene er bare meningsfulle hvis vi samtidig tar i bruk de mest effektive metodene for å bekjempe viruset.
Helt til nylig fortalte folk i Trump administrasjonen lykkelig at viruset ville bety at Kina tapte og USA vant internasjonale markedsandeler. Vestlige medier latterliggjorde Kina for forsinket respons. Nå er Kina er på vei tilbake til normalen etter sju ukers intens kamp. USA har knapt startet på veien gjennom krisen.
Pandemien understreker behovet for kunnskapsdeling og handling, basert på kollektiv visdom i en global verden. Viruset er ikke kinesisk, iransk eller italiensk. Vår gamle ide om at Europa bare skulle lære bort, må kastes på historiens skraphaug. Vi har mer å lære enn vi har å lære bort akkurat nå.
Singapore har vist at koronaviruset ikke er fatalt hvis du har sterk politisk vilje og lederskap. Sør-Korea har demonstrert hvordan smarte samfunn kan bruke fruktene av den fjerde industrielle revolusjon til å beskytte innbyggerne uten å stenge ned samfunnet. Kina har vist at etter store innledende feil kan en supertanker snu og gjøre det meste rett. Vestlige ledere som overser dette er ikke bare arrogante. De gambler med livene til uskyldige mennesker.
Det finnes ikke noen magisk oppskrift, men det vi kan lære av Singapore, Kina og Sør-Korea er:
1. Test, test, og test
Kina gjennomførte aktiv screening på gata, jernbanestasjoner, flyplasser og kjøpesentre. Feberen ble målt, og om nødvendig ble du sendt til videre tester. Sør-Korea brukte «smart» teknologi til å identifisere alle sannsynlige korona-smittede og testet dem. Som min venn dr. Tedros i Verdens helseorganisasjon sier, kan det å bare teste små deler av befolkningen minske vår evne til å stoppe viruset. Test, test, test er hans råd.
2. Gå aggressivt ut og identifiser hvem som er smittet
Singapore og Sør-Korea hadde stor suksess i å bruke moderne teknologi til å spore hvem som er smittet. Mobile nettverk og innsamlede data ble bruk til å oppdage de smittede, spore deres sosiale nettverk og advare folk som er i faresonen. I Singapore har politiet spilt en viktig rolle og det har vært strenge straffer for å lyve til politiet om dine bevegelser. Det er mulig liknende teknikker i Europa vil medføre at staten midlertidig må sette til side personvern og lovgiving. Men, personvern kommer etter å redde liv, mener jeg. Vi kan gjeninnføre et strengt personvern straks krisen er over.
3. Atskill smittede fra friske
Sosial distanse er vårt mest effektive virkemiddel mot viruset. Basert på data fra Asia vet vi at mesteparten av smitten formidles innad i familiene og mellom folk som kjenner hverandre veldig godt, ikke gjennom tilfeldige møter. Øst-asiatiske land sendte ikke smittede tilbake til familien, for å unngå å smitte resten. Det aller siste en smittet mann vil er å smitte sin kone, sine barn, sine foreldre, de han elsker. Kan vi ikke bruke tomme hoteller og hybelbygg for isolasjon av smittede som ikke er alvorlig sjuke?
4. Innfør reiserestriksjoner og steng grenser
Dette skjer nå nesten alle steder. Det er viktig at ingen oppfatter dette som politiske tiltak rettet mot andre folkeslag. Kina innførte i tillegg innenlandske reisebegrensninger. Effektive reiserestriksjoner vil spare mange menneskeliv og gjøre det mulig for de landene som raskt kommer seg ut av krisen og ikke stadig importere ny smitte.
5. Skaff utstyr
Det er ikke lett å forstå at vestlige land så viruset spre seg i Asia uten å forberede seg ved kjøp av pusteapparater, verneutstyr og medisiner. Nå gjelder det å maksimalt stimulere både internasjonalt samarbeid og konkurranse om rask utvikling av vaksine. Kina, hvor produksjonen nå er i gang igjen, kan forhåpentligvis levere mye av det utstyret og de medisinene andre land vil trenge.
Epidemien kan bli et vendepunkt i vår historie, hvor øst-vest og nord-sør skillelinjer blir erstattet med gjensidig forståelse av moralske forpliktelser og felles ansvar i en sammenknyttet verden.
Viruset stiller oss på prøve
Dagens politiske system har ikke vært godt nok forberedt. Men, sammen kan vi komme gjennom krisen og sammen kan vi utvikle bedre globalt og nasjonalt styresett.
En særlig farlig antidemokratisk ide er at europeiske demokratier ikke kan gjøre hva Kina, Sør-Korea eller Singapore har gjort. Disse landene har beskyttet den mest fundamentale av alle menneskeretter, retten til liv, bedre enn vi har gjort. De tre landene har helt forskjellige systemer, men de har alle vært effektive. Kan det tenkes er sterkere argument mot demokratiet enn å si at vi ikke kan beskytte våre innbyggere?
Demokratier har historisk vist enorm evne til å snu når tida har krevd det. Ikke noe annet land mobiliserte hele folket i en krigsøkonomi under andre verdenskrig så raskt, målrettet og systematisk som USA. Denne omformingen ble selvsagt hjulpet av en strålende leder som Franklin Roosevelt. Men selv ikke Roosevelt kunne ha klart dette, hvis ikke det demokratiske systemet var fleksibelt, pragmatisk og med evne til å lære.
Tysklands imponerende suksess etter gjenforeningen er et annet lysende eksempel på demokratiets evne til store omstillinger. Man kan fylle bøker med slik eksempler. Jeg nekter å godta ideen om at autoritære regimer er de eneste som kan håndtere en pandemi på effektiv måte.
Koronaviruset stiller oss på prøve som samfunn. Det har utfordret våre evner og vist vår inkompetanse i å håndtere et plutselig sjokk til hele det globale systemet. Vi vil vinne kampen mot viruset. Og vi vil spare tusener, i verste fall millioner, liv om vi lærer av hverandre og lærer av de beste.
