Kanskje de har grunn til å være u­lykkelige

En kveld for kanskje sytten-atten år siden var jeg ute med noen journalistkollegaer. De var eldre enn meg, de fleste i femtiårene. Over halvliterne ble de sittende og diskutere barna sine. Mange av disse barna hadde nettopp begynt på høyere utdannelse, eller var i ferd med å velge studieretning.

Samtlige av foreldrene deres så på den neste generasjonen og ristet mildt på hodet. De unge var så alvorlige. Snakket om egenkapital til boligkjøp, muligheten for å kunne kjøpe hytte før de var tretti. «Da jeg var på den alderen, lå jeg og svømte i øl under en benk på Tostrupkjelleren», sa en av dem. Foreldregjengen var skjønt enige om at de selv aldri hadde tenkt så langt da de var unge. Og aldri med slik uro.

Det finnes tusen anekdoter om de engstelige unge. Som strever med indre demoner og depresjoner, som frykter klimakrisen og økonomien. Nå har det kommet noen tall som synes å bekrefte inntrykket til de øldrikkende foreldrene.

Nå har nemlig FN publisert sin lykkerapport, World Happiness Report. Der har de målt hvor fornøyde folk er med livet sitt. Undersøkelsen er utført mellom 2021 og 2023. De som har svart, er unge og gamle, fra alle verdenshjørner. Norge er på syvende plass. Det vil si, vi er på syvende plass helt til du ser på oversikten som bare omfatter folk under 30. Da faller vi ned til 20. plass.

Slik er tendensen i hele Vesten. De unge blir mindre tilfredse. Særlig bratt er lykkefallet i USA.

Det kan virke som en selvfølge. De som er unge nå har sett klimakrisen komme stadig nærmere. Covid snudde livet deres opp ned. Kriger bryter ut i nære og fjerne strøk. Verden har blitt farligere.

Men i hvilke land er de unge blitt mer lykkelige? Hvem klatrer mot toppen av rangeringen når land som USA, Norge og Sverige faller? Jo, særlig Øst-Europa og Sentral-Europa. De lykkeligste befolkningene på under 30 år er, hold deg fast, Litauen, Israel og Serbia.

Norske ungdommer er altså markant mindre lykkelige enn sine jevnaldrende i følgende land. En tidligere Sovjet-republikk som har sett den mektige naboen invadere en nabostat. Et land på Balkan som var en aggressiv part i en forferdelig krig på nittitallet. Og Israel.

Kanskje viser dette at lykke ikke handler så mye om hvordan du har det, som om hva du forventer. I Nord- og Vest-Europa kunne vi inntil ganske nylig leve i en trygg kokong, føle at verden var på rett vei, og at det var grenser for hvor dypt vi selv kunne falle.

Hvis du vokser opp i Litauen, Israel eller Serbia, vil det ikke komme noe sjokk på deg at verden er et farlig sted. Du har antagelig alltid vært klar over at alt du er og har, kan tas fra deg, hvis en av historiens bølger bestemmer seg for å slå inn over deg og livet ditt. Kanskje vil du være mer på vakt med et slikt utgangspunkt. Men kanskje også mer robust. Ikke fullt så lett bytte for skuffelse, eller panikk.

I 2009 ga den franske statsviteren Dominique Moïsi ut sin omdiskuterte bok «The Geopolitics of Emotion». Der hevdet han at forskjellige deler av verden var ridd av ulike kollektive følelser, som politikere igjen kunne spille på.

Den dominerende følelsen i Vest-Europa, mente Moïsi, var frykt. Den som har mye, har mye å miste. Den som har vært på toppen, kan fort bli skaket når verden synes å bevege seg i feil retning.

Denne følelsen av skjørhet er tett knyttet til frykten for å trå feil. Mine egne anekdotiske bevis er historier om norske attenåringer som er livredd for å trå feil. Som kan føle at de ødelegger livet sitt hvis de velger feil utdannelse, flytter til feil sted. Som om ikke de fleste livsveier krever litt prøving og feiling, som om du ikke har tid til å finne ut hvem du er, hva du liker å gjøre, hva du er flink til.

Samtidig er det vel ikke helt bra om den unge uroen bare blir sett på som et sykdomstegn. Verden stor overfor enorme utfordringer, som krever at de som skal ta over ansvaret er skjerpet, bevisste, ikke tar ting for gitt. Litt noia må kanskje til. Nok til at du vet at verden kan gå til helvete, men helst ikke så mye at du tenker på det hele tiden.

Hva er riktig dose? Det er umulig å si. Men hvis journalistforeldrene hadde spandert en halvliter på de nervøse barna sine, kunne de kanskje kommet frem til en rimelig mellomposisjon.