NRK Meny
Kronikk

Kan han samle landet?

Stefan Löfven klarte å samle partiet sitt etter stormen under forrige leder. Nå står han overfor sin største utfordring: Å samle en ny mindretallregjering.

Stefan Löfven, valgvinner

Stefan Löfven: tidligere metallarbeider, fagforeningsleder, og nå antakelig Sveriges neste statsminister etter valgseieren i helgen.

Foto: FREDRIK PERSSON / TT / NTB scanpix

I USA ville man sikkert sagt at Stefan Löfven lever den amerikanske drømmen. Arbeidersønnen fra Ådalen har, ved hjelp av fagbevegelsen, klatret opp til landets høyeste politiske nivå og gjør seg nå klar til å bli statsminister. Ikke verst for sveiseren fra Sollefteå.

Da Stefan Löfven ble valgt som Socialdemokratarnas leder skjedde det under kaotiske omstendigheter. Forgjengeren Håkan Juholt – som tok over etter Mona Sahlin etter nederlaget ved valget 2010 – spilte seg selv ut på sidelinjen på under ett år. Med sine ugjennomtenkte uttalelser og kontroverser rundt hans boligstøtte, tapte han sine partifellers tillit. Det ble til slutt åpenbart at noe drastisk måtte gjøres for å stabilisere partiet som på det tidspunktet hadde falt til historisk lave nivåer på meningsmålinger.

I en prosess som minner om en hemmelighetsfull pavekonklave, samlet Socialdemokraternas innerste krets seg i januar 2012 for å velge Juholts etterfølger. Den nye lederen måtte kunne gi organisasjonen den tilliten som trengtes for å lokke tilbake velgerne innen valget 2014. Den hvite røyken fra pipen kom, og det var Stefan Löfven som ble tildelt ledervervet.

LES OGSÅ: Advarer mot at Sverigedemokratene kan vokse mer.

Hva talte for Löfven?

Noe må ha talt imot Löfven i dette pavevalget. For det første satt han ikke i Riksdagen, det svenske parlamentet. Det betyr at han ikke ville ha muligheten til regelmessig å debattere med de andre partilederne. For det andre hadde han egentlig ikke stor partipolitisk erfaring, og manglet dyp kunnskap om flere sentrale politikkområder.

Det som talte for Löfven var at han har en nærmest urokkelig ro.

Han satt riktignok i partiets innerste krets, «det verkställande utskottet», arbeidsutvalget. Men det gjorde han som representant for den tradisjonelle forbindelsen mellom partiet og fagbevegelsen. For det tredje så manglet han erfaring innen det som Mona Sahlin har identifisert som et prioritert demokratisk område for Socialdemokraterna: likestilling og feminisme.

Det som talte for Löfven var at han har en nærmest urokkelig ro – og ro, mer enn noe annet, var det partiet trengte etter tumultene i Juholt-perioden. Han var også en kandidat som kunne samle partiet. Juholt var en fargerik representant for sosialdemokratiets venstrefløy, og høyresiden i partiet hadde åpenbare problemer med å støtte ham. En fortsatt splittelse under en ny leder ville vært katastrofalt.

Og ikke minst hadde Löfven i sin rolle som leder i fagforeningen IF Metall skaffet seg både god erfaring med forhandling og en reell kompetanse i det som antakelig skulle bli kjernespørsmålet i neste valg: jobb og næringslivspolitikk. At han hadde dype røtter i arbeiderklassen skadet heller ikke.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Utfordringer framover

Hans manglende erfaring med debatt med andre partiledere har man merket under valgkampen, der han fremfor alt hadde vanskelig for å markere seg mot den langt mer medievante statsminister Fredrik Reinfeldt. Men Löfven har vist seg å være lærenem. Han har etter hvert blitt stadig tryggere på de områdene som ligger utenfor hans kjernekompetanse, som for eksempel skole- og utdanningspolitikk.

En fortsatt splittelse under en ny leder ville vært katastrofalt.

Löfven stilles nå overfor en utfordring, når han må danne og opprettholde en fungerende regjering. Her virker hans erfaring med forhandling å komme ham til nytte. For situasjonen er mildt sagt besværlig. Sverigedemokraterna har i de fleste tilfeller valgt å stemme med den borgerlige regjeringen, Alliansen. Og dette gjør det sannsynlig at det kommer til å bli vanskelig å gjennomføre regjeringspolitikk uten omfattende forhandlinger og kompromisser med et eller flere av de borgerlige partier. Löfven er etter sigende inkluderende, uinteressert i sin egen prestisje, og pragmatisk. Om noen kan lykkes i denne situasjonen, så må det være en person med akkurat en slik personlighet.

LES OGSÅ: Hele NRKs dekning av valget i Sverige.

Må ikke vanne ut sosialdemokratiet

En ytterlig kompliserende faktor er at Socialdemokraterna etter all sannsynlighet, og for første gang siden femtitallet, bygger en koalisjonsregjering. Samarbeidspartnerne blir Miljøpartiet (og kanskje også Vänsterpartiet). Det kommer til å kreve omfattende forhandlinger innad i regjeringen for å bli enige om for eksempel energipolitikken, som er noe alliansepartiene har diskutert mye i valgkampen.

Noe som virkelig ser ut til å inspirere Löfven er behovet for å minske de sosiale forskjellene.

Det kan muligens være en trøst for Löfven at Alliansepartiene tross alt allerede har kommet fram til løsninger på inngrodde problem, som da Centerpartiet på konstruktivt vis reviderte sin holdning om kjernekraft. Det går rett og slett an å løse selv de hardeste knuter hvis bare partene er klare til å forhandle.

På lengre sikt, og forutsett at han faktisk kan få regjeringsarbeidet til å fungere i den rådende parlamentariske situasjonen, handler det for Löfven om å ikke vanne ut de sosialdemokratiske målene for mye. Noe som virkelig ser ut til å inspirere Löfven er behovet for å minske de sosiale forskjellene – temaet har vært helt sentralt i mange av hans taler de siste årene.

For å lykkes med det må en innføre ordninger som påvirker de som tjener mest negativt. Det kan bli vanskelig å overtale Alliansepartnerne til å gå med på dette, ettersom det betyr at en må rulle tilbake bærende deler av deres politikk.

Da det stormet som verst rundt Socialdemokraterna, var det ikke mange som trodde de kunne være kandidater til regjeringsmakt i 2014. Löfven har åpenbart lyktes med en sentral oppgave: Å få partiet på banen igjen, og å få samlet de ulike delene av partiet, slik at en nå jobber sammen. For å få til den samlingen krevdes det kanskje nettopp en sveiser.

Teksten er skrevet for Ytring og oversatt til norsk av redaksjonen.