Ingen andre steder på kloden stiger temperaturen raskere enn i Arktis. Nettopp i våre polare områder ser vi de mest ekstreme klimaendringer i verden. Grønland og Svalbard er selve beviset på klimakrisen, og her har man også den mest synlige negative påvirkningen. På Svalbard er mange kulturminner i strandsonen spesielt i stor fare. Nå øker presset på arbeidet med å dokumentere og bevare kulturminner i polare strøk. Får vi ikke gjort nok, blir det lite igjen å fortelle om noen få år.
Varmt og vått
Temperaturendringer er gammelt nytt for kloden vår. Det som særlig bekymrer fagfolk er hvor raskt temperaturene nå stiger. På Svalbard har man fått merke dette på verst tenkelige måte. I november 2015 mistet to mennesker tragisk livet i raset i Longyearbyen. I år har regn og tøvær, når det ellers skulle vært kulde, ført til flere jord- og leirras. Heldigvis uten tap av liv.
Riksantikvarens fremste ekspert på polare kulturminner, fagdirektør Susan Barr, hadde sine første befaringer på Svalbard allerede i 1979. Når Susan Barr nå pensjonerer seg fra Riksantikvaren, etter nesten fire tiår i de polare kulturminnenes tjeneste, kan hun fortelle om radikale klimaendringer.
Tidligere var fjordene på Svalbard islagt i hele vinterhalvåret. Det er de i stadig mindre grad, og bølgene som slår mot strandsonen en stadig større del av året fører til større erosjon. I tillegg til isen, forsvinner også permafrosten fra øvre jordlag og med den gode bevaringsforhold for arkeologiske kulturminner.
Svalbard – en viktig del av verdenshistorien
Kulturminnene på Svalbard forteller spennende historier. Fangst og jakt, utvinning av mineraler og gruvedrift, forskning, vitenskapelige ekspedisjoner og dristige eventyrere fra en rekke land har etterlatt seg ulike spor fra rundt år 1600 til i dag.
Det var ikke nordmenn som først tjente gode penger på ressursene nord for polarsirkelen. På 1600- og 1700-tallet var Svalbards fjorder og nære havområder et mekka for nederlandske og engelske hvalfangere. Mange av hvalfangerne omkom som resultat av ulykker eller av skjørbuk på grunn av ensidig kosthold og mangel på C-vitaminer. Til nå er det funnet nærmere 800 hvalfangergraver på Svalbard.
I august i år fikk jeg besøke den arkeologiske utgravingen av tre hvalfangergraver på Likneset, i Smeerenburgfjorden på Svalbard. På Likneset finnes 230 graver, flere av dem er i fare på grunn av erosjon. Utgravingen på Likneset var en såkalt nødutgraving, for å redde graver som ellers ville falt i havet. Gravene vitner om at selv i tøffe forhold har omsorgen for avdøde kamerater vært stor. De gravene som nå ble reddet, ble fraktet i helikopter til Svalbard museum.
Det var en sterk opplevelse å få være med på hvalfangernes siste ferd. Og enda sterkere å tenke på at arkeologene i sommer ikke lenger fant tegn til permafrost i de øvre jordlagene på Likneset. Det, sammen med økt erosjon, fører nok til at enda flere avdøde hvalfangere må få et annet hvilested i årene som kommer.
Turismen må styres
Årets stortingsmelding om Svalbard sier at når mye av gruvedriften reduseres, skal turisme overta og skape arbeidsplasser. Dette er i utgangspunktet en utfordrende endring, når vi vet at Svalbard er miljømessig sårbar og at klimaendringene allerede merkes godt. Fundamenter som viser hvor hvalfangere kokte hvalspekket i enorme kobbergryter, hustufter, rester etter installasjoner fra vitenskapelige ekspedisjoner eller graver – disse er ikke alltid like enkle å identifisere.
Uten kunnskap og tiltak for å styre turiststrømmen, risikerer vi at turistene bidrar til å ødelegge nettopp det de kom for å se. Sysselmannens ansatte på Svalbard er svært dyktige, og gjør så mye som mulig ut fra begrensede midler.
Jan Mayen
Riksantikvaren har også hatt et mangeårig engasjement for kulturminnene på den norske utposten Jan Mayen. Jan Mayen er også blitt en mildere og grønnere øy de siste tiårene. Jan Mayen er en vulkansk øy, og erosjon vil skje uansett. Men med mer fuktighet og mer stormfullt vær til havs, graver bølgene innover øya i stadig større tempo. De nederlandske hvalfangststasjonene fra 1600-tallet i noen av buktene er, for eksempel, så godt som forsvunnet i havet nå.
Den meteorologiske stasjonen «Gamle Metten» var i bruk fra 1949 til 1962. «Gamle Metten» er fredet og vi arbeider for at flest mulig av bygningene der skal tas vare på. Men også her vil vi miste noen konstruksjoner til erosjonen og havet. Det er rett og slett ikke midler og tid – og i mange tilfeller mulighet – til å motarbeide naturkreftene.
Det haster
Vi klarer ikke å bevare alle kulturminner i polare strøk. Det trenger heller ikke å være et mål. Men det haster med å sette inn en større og bredere innsats for dokumentasjon og bevaring av flere kulturminner.
Målet må være å få bevart nok til at vi kan formidle viktige historier til nye generasjoner, og at fremtidens forskere kan gjøre sine oppdagelser og konklusjoner. Isen, kulden og permafrosten som ga oss gode bevaringsforhold, forsvinner.
Det gjør kulturminnene også, om vi ikke sammen øker innsatsen betraktelig.
