Hopp til innhold
Kronikk

Jeg sitter på gjerdet – og her er det trangt

Hvis fastlegeordningen kneler, blir det rådyrt for samfunnet og dårligere helsetilbud for folk flest.

Marianne Natvik

Om jeg skal bruke mer tid med pasientene og ikke sitte med papirbunkene ut i nattetimene, må jeg ha færre pasienter, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Kreftforeningen

Jeg sitter på gjerdet og lurer på hvilken side jeg skal hoppe ned på. På gjerdet med meg sitter flere erfarne kolleger. Det er skummelt trangt her. Vi ser oss om etter andre jobber. Godt etablerte leger slutter, og pasientene sitter igjen uten en fast lege. Det er dette som er fastlegekrisen.

Er det mulig å få til å være fastlege med gode verdier, nok omsorg, tid og ro? Både for pasienten og meg selv?

Jeg er opptatt av egenmestring. Ikke at vi skal mestre alt i livet på egen hånd. Men at vi har en verktøykasse som kan benyttes for å hjelpe oss videre når livet utfordrer.

For mange er fastlegen et slikt verktøy. Og det er jeg så glad for! Jeg tenker at fastlegen skal være en ressurs der det med lav terskel gis hjelp og støtte. En person du har tillit til. Fordi legen din kjenner deg.

Pasientene merker det. De sitter ytterst på stolen og vil være raske.

Fastlegens kontinuitet er gullet i jobben vår. Vi er stolte av å følge pasientene våre gjennom livet. Flere generasjoner i samme familie. Vi ser sammenhengene, tar opp tråden fra sist og kjenner pasienten så godt at vi forstår når det virkelig haster.

Men nå sitter vi på gjerdet. Flere av oss. Mange har allerede hoppet ned på andre siden. I Norge i dag er mange mennesker uten fastlege.

Hver pasient på listen innebærer en viss arbeidsmengde. Dette er min jobb, den tar jeg med glede. Jeg er stolt av å være fastlege. Det hjelper meg ikke at jordmor tar livmorhalsprøver eller andre en-gangs-leger tar enkle problemstillinger, når jeg allikevel skal følge opp videre. Som fastlege har jeg overblikket og tar ansvar for helheten rundt pasienten. Men det er hvor mange pasienter jeg skal ha ansvar for, som gjør at dagen min tipper over.

Når fastlegene med det antall pasienter som forventes, jobber over 50 timer i uken, er det noe som ikke stemmer.

Pasientene merker det. De sitter ytterst på stolen og vil være raske fordi de vet at om de ikke sier det de har på hjertet fort, rekker de det ikke. Eller de må komme tilbake til ny konsultasjon, fordi det kun er rom for én problemstilling hver time.

Ofte er det allikevel ikke snakk om å uttrykke noen form for hast. Temaet er sårbart, det krever legens tillit. Om jeg da ser på klokken, mister jeg den tilliten. Jeg må gi ro for å få hele historien.

I verktøykassen vår ligger redskap vi ikke har tid til å bruke fordi vi løper i hamsterhjulet.

Forsinkelsen til neste pasient unnskyldes, og pasienter er rause, de forstår at vi jobber med mennesker. En annen gang er det deres tur.

Men allikevel, må det være slik? Hva om vi hadde hatt litt slækk i timeboken?

Pasientkonsultasjonene går i ett gjennom dagen fordi etterspørselen etter time hos legen er stor. Vi kjenner ansvar for å hjelpe. Historiene og symptomene utforskes, dokumenteres og evalueres. Det er lite tid til å puste og tisse, og kanskje få litt luft og tid til refleksjon mellom pasientene.

Alle kort på bordet! Jeg er stadig forsinket. Jeg setter grenser, men mine verdier og hvordan jeg vil være som lege utfordres av det systemet forventer. Jeg har verdens mest tålmodige pasienter. Til gjengjeld gir jeg dem tid. Det er viktig for meg at jeg ser dem, og det krever ro.

Endringen koster. Men det koster mer om fastlegeordningen kneler.

Når antall pasienter blir færre, vil jeg få mer tid til hver enkelt. Romsligere arbeidsdag med tid til papirbunken innimellom pasientene. Rom for den gode samtalen og en ekstra problemstilling, selv om den ikke var planlagt.

På den måten er jeg en god portvokter mot spesialisthelsetjenesten, som er avhengig av at fastlegene er våkne og engasjerte, hvis ikke renner de over av henvisninger.

Uengasjerte og slitne meg henviser lettere.

«Hun ber om mer penger», tenker du. Og du har rett. Men jeg ønsker meg ikke høyere lønn. Dette er ikke en lønnskamp.

Når fastlegene jobber over 50 timer i uken, er det noe som ikke stemmer.

Men om jeg skal bruke mer tid med pasientene og ikke sitte med papirbunkene ut i nattetimene, må jeg ha færre pasienter jeg tar ansvar for. Kortere lister hos hver fastlege vil kreve flere fastleger. Og for å få et legekontor med full drift til å gå rundt, må jeg få mer penger per pasient.

Denne endringen koster. Men det koster mer dersom fastlegeordningen kneler.

Og midt i dette klarer vi ikke å vise medisinstudentene hvilken flott jobb vi har. De hører krise og ser seg om i andre fagfelt. Rekruttering til en ordning som vakler er vanskelig, selv om den er fantastisk når den står stødig.

I Norge i dag er mange mennesker uten fastlege.

Jeg utfordrer den nye regjeringen til å ta fastlegesituasjonen på alvor. Vi er den billige delen av det offentlige helsevesenet. Alt vi tar unna sparer store utgifter i spesialisthelsetjenesten.

Vi elsker jobben vår. Vi vil bidra, men må bli flere. Ha tro på oss! Gi oss mer ressurser. Vi er ikke sutrete. Vi har tro på fastlegeordningen.

Men vi har også tro på egenmestring. I verktøykassen vår ligger redskap vi ikke har tid til å bruke fordi vi løper i hamsterhjulet for å holde fagligheten høy, omsorgen god og kontinuiteten vedvarende.

I min verktøykasse er valget om en annen karrierevei, derfor sitter jeg på gjerdet.

Gi meg en grunn til å klatre ned på rett side.