Dette er en replikk til kronikken «Angst for politikk» av Agnes Moxnes. Teksten ble også fremført i "Ytring" på P2, som du kan høre her.
Jeg ønsker å komme med et motsvar til Agnes Moxnes, som jeg synes er et viktig bidrag i en særdeles aktuell debatt. Men jeg synes ikke du formulerer deg tydelig nok, og det mener jeg er ytterst nødvendig i denne sammenhengen. Er det kunstnerne og artister du henvender deg til, eller er det kulturbyråkrater og politikere? Jeg blir forvirret. For dette mener jeg er vidt forskjellige ting.
Flere norske kulturaktivister
Du sier selv at kunstnere kan gjøre nytte for seg og henviser til kulturaktivisten El Husseiny som blant annet driver musikkskoler i syriske flyktningleirer i Libanon. Dette arbeidet er flott. Men jeg kan også nevne mange flere. Artisten Moddi har nettopp reist rundt i verden og samlet inn sanger som er blitt forbudt i sine respektive hjemland, som han utgir på plate til høsten. Det norske bandet Honningbarna roper om urettferdighet fra norske scener, og har også har opplevd å bli sensurert i Tyskland. Dette er alle artister som snakker om urettferdighet og viser samfunnsengasjement.
Musikerne Ole Hamre og Sissel Saue startet i 2003 det flerkulturelle musikkprosjektet Fargespill som setter opp flere forestillinger med flerkulturelle barn gjennom hele året, og JM Norway arrangerer musikkverksted for unge asylsøkere. Dette er mennesker som til daglig arbeider med flerkulturelle utfordringer – og flerkulturelle muligheter. Men blir dette for smått? Er disse artistene og institusjonene usynlige i det norske samfunnet? Jeg håper ikke det. Hva er det som mangler?
Behov for musikk og kultur
Jeg er musiker i et rockeband og musikkterapeut på Barneavdelingen på Ullevål sykehus. Hver dag møter jeg mennesker med en annen nasjonalitet enn meg selv, også når vi holder konserter. En stor andel av barna som er innlagt på sykehus har en annen etnisk bakgrunn, eller kommer som flyktninger. De trenger å kommunisere – gjennom musikk og kultur. Da er jeg glad for at jeg har noe erfaring med denne brukergruppen, og kan møte dem på deres egne premisser.
Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRKDebatt på Facebook
Burde tilbringe natt på asylmottak
Jeg har arbeidet mye med musikk på asylmottak og musikkverksted for unge asylsøkere. Og jeg kan si deg noe: Behovet er enormt. Men det vet du vel? Ser du det? Ser byråkratene og politikerne det? Ofte har jeg ønsket at mange av norske politikere skulle tilbrakt en natt på et asylmottak, bare for å se hvordan det er. Når jeg har sett hvordan flyktningfamiliene lever, på nedlagte hotell inne på vidda i Hemsedal, omgitt av snø, kulde og utfordringer – da blir jeg så fortvilet at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Da må jeg heller spille musikk og danse med dem. Og le og glemme, og prøve å skape en motsats til det de lever i. Barna og ungdommer jeg har møtt på asylmottak behøver sårt å bli sett og anerkjent.
Spør, så skal jeg svare
Jeg ønsker å vise samfunnsansvar. Du etterlyser forslag. Bare spør, og jeg skal forsøke å svare. Forvent gjerne noe tilbake! Det skaper kun kvalitet. Jeg vil også gi deg rett i at kunnskap om hva det vil si å være menneske i denne verden, er noe man behøver for å komme seg gjennom vinteren, særlig hvis man skal overleve i Norge.
Bør henvende deg til byråkratene
I siste ende er vi sikkert enige, du og jeg. Men jeg mener du i første omgang bør henvende deg til byråkratene og de som sitter med makten og pengene. Så skal vi andre fortsette å rope. Men jeg tror, som du også etterspør, at det mangler dialog mellom byråkrater, politikere og kulturarbeidere. Personlig mener jeg at flere økonomiske midler innenfor kultur bør øremerkes til mennesker som tar samfunnsansvar og har kunnskap om flerkulturelle utfordringer. Jeg tror nemlig ikke det mangler ressurser, vilje eller mot. For akkurat det kjenner jeg faktisk mange artister, musikere og kulturarbeidere som har.
