Nei, jeg er ikke en sånn innvandrer. Jeg er ikke en sånn som kommer her for å utnytte systemet og klager over å bo i verdens beste land. Jeg er ikke en østeuropeisk desperado bevæpnet med tiggerkopp i stedet for revolver. Jeg er helhjertet enig i at Norge er verdens beste land å bo i. Men kun for etniske nordmenn.
Jeg står inne for og forstår konsekvensene av at jeg flyttet hit fra Romania. Og tro meg: Jeg hadde mine grunner. Men du kommer ikke til å se meg flakke hvileløst rundt i byen mens jeg river meg i håret og resiterer Hamsuns Sult. For meg var det å reise tilbake aldri et alternativ.
Jeg har gjort valget mitt. Vær så snill å la være å be meg dra tilbake der jeg kom fra hvis jeg ikke liker meg her. Jeg hører det hver gang jeg forsøker å uttrykke noe som kan høres ut som kritikk.
Har du jobb?
Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at Norge har omfavnet meg og min kompetanse. Jeg kan ikke si at jeg har fått en fair sjanse.
Jeg kan ikke si at jeg noensinne har blitt vurdert på lik linje med nordmenn med min kompetanse når jeg har søkt jobb.
For seks år siden, som 22-åring, ankom jeg Kristiansand. Kanskje mitt hode var fylt med romantisk, idealistisk «go west»-filosofi. Norge var mitt Amerika, min Nye Verden.
Jeg hadde lite penger og min norsk var ikke god. Jeg ante ingenting om nordmennene. Etter noen måneder med å banke på dører, en alvorlig periode med matmangel og en jul alene på studenthybelen, fikk jeg endelig en jobb. Som jeg var utrolig overkvalifisert for. Du vet: En av de jobbene som de innfødte unngår fordi det er noe mye bedre som er lett tilgjengelig.
Ikke misforstå meg: Jeg var mer enn fornøyd med å få meg en jobb og få jekket ned mitt oppblåste akademikerego. Jeg hadde arvet god arbeidsmoral fra mine foreldre som vokste opp under kommunismen. Skammen handler ikke om hva slags jobb du har, men om du har jobb i det hele tatt.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Wannabe-bunad
Seks år og hundrevis av jobbsøknader seinere og her er jeg. Fortsatt i en jobb jeg er overkvalifisert for. Fortsatt på vent til å starte mastergraden min og en million andre små problemer som jeg må løse for å ha kredibilitet i den norske nasjonens øyne.
Det er et merkelig inntrykk som har festet seg i maktens korridorer om at norske utdannelser er de eneste man kan stole på og godkjenne. Derfor måtte jeg ta min bachelorgrad på nytt igjen. Åh, og nå snakker jeg flytende norsk. Jeg har til og med prøvd rosemaling. Neste punkt på listen min er å gjøre hallingkast og tre på meg en wannabe-bunad importert fra Kina.
Senk forventningene
Hva skal jeg si?
At hvis du er tålmodig nok og venter et ubestemt antall år, hvis du endrer navn, jobber i en jobb du er overkvalifisert for, og blir vant til å få hundrevis av avslag på jobbsøknader på grunn av etnisk bakgrunn – så kan du en eller annen gang, kanskje, muligens finne din plass i samfunnet?
Hvis du klarer å være karismatisk, aktiv, sjarmerende, tiltrekkende og ivrig på en måte som stryker nordmennene medhårs. Hvis du kan bygge et nettverk slik, så kan nepotismen ta deg i nåde.
Eller kanskje jeg burde si at du, når du velger å reise til Norge, burde glemme oppfatningen av Norge som åpensinnet, inkluderende, tolerant og demokratisk og heller brette opp ermene, senke dine intellektuelle forventninger og forberede deg på det verste?
Overkvalifiserte arbeidere
Du ser historiene hele veien rundt deg om du åpner øynene litt. En ingeniør som jobbet 15 år på oljeplattform i Afrika og nå må ta matte opp igjen på videregående. En økonom, utdannet magna cum laude som nå steker burgere på en bensinstasjon. En ung kvinne med gode norskferdigheter og en mastergrad i administrasjon som vasker gulv. En grafisk designer som flytter varer på et supermarked.
Dette er realiteten. Det er ikke bare meg som er negativ og svartmaler. De gode eksemplene eksisterer selvsagt, men de overskygges av den enorme massen av negative erfaringer.
Jeg har lyst til å være positiv. Jeg har lyst til å si ting som: Jeg ble verdsatt for den jeg var og dette fantastiske landet brukte min kompetanse og fikk meg til å føle meg som en verdifull samfunnsborger. Men det er dessverre ikke tilfellet.
I Romania er det en åpenbar fascinasjon for «utlendingen». Jeg klarer ikke å forstå denne triste skepsisen i nordmannen. At det ikke er likestilling i bosted og utdannelse. At det er tvungen «fornorsking», at det konsekvent er høyere arbeidsledighet blant innvandrere i forhold til etniske nordmenn.
Sett oss i bås
Jeg er rumener. Det betyr ikke at jeg er medlem av romfolket (jeg føler at jeg må si det, det er så mange som spør). Jeg kommer fra et fantastisk land med vakre landskaper og fascinerende mennesker. Vår historie er full av stormer, kriger, destruktive regimer og storslåtte handlinger.
Vi la grunnlaget for kybernetikken. Vi oppfant fyllepennen, jetmotoren, sonisk boring, katapultsetet, tubeformete flyskrog, hyper-CD-ROMen og oppdaget insulin.
Rumenerne jeg kjenner er hardtarbeidende og ærlige, fokuserte og dedikerte. De tar vare på sine foreldre og setter dem ikke på gamlehjem langt fra familiens varme. Rumenerne jeg kjenner er sjenerøse og gjestfri. Dette er nærmest hellig for dem. De rumenerne jeg kjenner er ikke tyver, løgnere eller korrupte og amoralske sjeler.
Slike mennesker finnes selvsagt, som i alle andre land (også i Norge). Men mitt folks vesen, min nasjons sjel ligger ikke der. Generalisering er de dummes verktøy. Sett oss alle sammen i den båsen media vil ha deg til å sette oss i og spør meg igjen om jeg pleide å bo i et telt i Romania.
En versjon av denne teksten er tidligere publisert på studentmeninger.no
