NRK Meny
Kronikk

Ironi-generasjonens opprør

Humorserien «Seinfeld» ga oss 90-talls-ironikere et hjem. Denne helgen er det 25 år siden første episode av verdens beste situasjonskomedie ble vist.

seinfeld

Dynamikken mellom eksentriske Kramer (ikke på bildet, men kan ramle inn døren når som helst), impulsive Elaine, «straight man» Jerry (til høyre) og mislykkede George (til venstre) var motoren i «Seinfeld», skriver kronikkforfatteren.

Foto: Scanpix

Samme uke som Monty Python gjør comeback i O2 i London, markerer vi at det er 25 år siden første episode av den banebrytende komiserien «Seinfeld» ble vist.

Det hevdes at humor er ferskvare. Men i likhet med Monty Pythons beste filmer er «Seinfeld»-humoren så universell og grensesprengende at den blir tidløs. Det er bare Elaines høye sveis og den pløsete klesstilen som avslører at dette er 90-tallsmoro.

Hør intervju med kronikkforfatteren om Seinfeld her!

Ikke politisk korrekt satire

Humor er som regel et generasjonsopprør, og det sies at hver generasjon får de komikerne de fortjener. «Seinfeld» slo ned som en humorbombe midt i det ironiske 90-tallet, og snakket rett til en generasjon som var lei av 68-er-generasjonens uironiske kampsanger og utrettelige engasjement for «grasrota».

Vi elsket at Seinfelds grunntese var at det ikke handlet om noenting.

Jon Niklas Rønning

Vi fryktet alt som var politisk korrekt, og elsket at «Seinfeld» sin grunntese var at det ikke handlet om noenting. Det var ingen pekefingermoral på slutten av episodene som i «Familien Cosby». «Seinfeld» handlet om problemet med close talkers som snakker for nært ansiktet ditt, om «two face»-kvinner» som ser bra ut I en lyssetting og ille ut I en annen – og irriterende «double dippers» som dipper den samme tortilla-chipsen mer enn én gang i dipp-bollen.

Dette var ikke politisk korrekt satire som skulle knuse makthaverne eller moralisere. «Seinfeld» var bare sprut morsom tv-komedie hvor bittesmå fille-observasjoner ble blåst opp til enorme proporsjoner.

To komiske ytterpunkter

Første episode, kalt «The Seinfeld Chronicles», ble sendt 5. juli 1989. Det kunne sluttet allerede der, grunnet lave seertall. Men tv-anmelderne og NBCs Rick Ludwin hadde troen på den rare, men intelligente serien, og bestilte fire nye episoder. Og da NBC valgte å legge serien rett etter populære «Cheers» begynte seerne å strømme til – og nye sesonger ble bestilt. Det ble til sammen ni sesonger og 180 episoder. Seriens siste episode 14. mai 1998 ble sett av 76 millioner mennesker. «Seinfeld»-suksessen er et godt, men dessverre sjeldent, eksempel på at humormagi kan oppstå når tv-selskap tør å gi en vågal nyskapning tid til å vokse seg stor.

Jerry Seinfeld satte sin ære i ikke å bruke stygge ord.

Jon Niklas Rønning

Dynamikken mellom eksentriske Kramer, impulsive Elaine, «straight man» Jerry og mislykkede George er seriens motor. Men det grensesprengende med «Seinfeld» ligger ikke i rammen, som, tross alt, er en ganske tradisjonell sitcom-ramme med publikumslatter og eksentriske figurer. Genialiteten til «Seinfeld» ligger i manus-samarbeidet mellom serieskaperne Jerry Seinfeld og Larry David. Humorhistorien har vist at det kan oppstå komisk magi når ekstreme motpoler klarer å jobbe sammen. Og Larry og Jerry var natt og dag, to komiske ytterpunkter.

Jerry var en renhårig, perfeksjonistisk standup-komiker, med de relativt streite komikerne Bill Cosby og Robert Klein som sine største forbilder. Han satte sin ære i ikke å bruke stygge ord på scenen og polerte standupmanuset sitt like nitid som han nå pusser veteranbilene sine.

Larry David var en rebell. En progressiv standupkomiker med kort lunte. Det fortelles at han kunne gå på scenen, se på publikum og si: «dette gidder jeg ikke» for så å gå rett av scenen og rusle furtende hjem til leilighetskomplekset. Der kunne virkelighetens Kramer, Kenny Kramer, uten forvarsel banke på døra.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

George Costanza var Larry David

I «Seinfeld» øser Larry David selvutslettende av sin egen livshistorie, og mange av de mest berømte episodene er selvopplevde. Jason Alexander, som spiller George Costanza, trodde lenge figuren var en videreføring av New York-nevrotikeren Woody Allen. I de første sesongene spilte han til og med George som en hommage til komikerlegenden. Men i virkeligheten var rollemodellen basert på serieskaper Larry David, en kruttønne med et klønete kjærlighetsliv. Da Larry David jobbet som forfatter på humorshowet «Saturday Night Live» og ingen av sketsjene hans ble brukt, sa han opp jobben i sinne. Da han kom hjem og innså at han plutselig sto på bar bakke, uten inntekt, bestemte han seg for å gå tilbake på jobb mandag morgen og late som om ingenting hadde hendt. Dette ble til komisk gull i en av de mest berømte «Seinfeld»-episodene, «The Revenge». (1991).

Larry David øste selvutslettende av sin egen livshistorie.

Jon Niklas Rønning

Som Larry David sier: «Det eneste du trenger for å lage god humor-tv, er én god grunníde». Som i «The Yada Yada» (1997) når Jerry mistenker at tannlegen Tim Whatley (spilt av Breaking Bad-stjerne Bryan Cranston) nylig har konvertert til jødedommen, bare for å ha gleden av å kunne fortelle selvironiske jødevitser. Jerry forteller en jødisk prest at han er fornærmet. Ikke som jøde, men som komiker. «The chinese restaurant» (1991) er en 30 minutter lang episode som kun handler om å vente på bord i en populær kinarestaurant. Det var herlig ukommersielt og definerende for showet. En av mine favoritt-episoder er «The opposite» (1994) hvor motløse, mislykkede George får en innskytelse om å gjøre det motsatte av alt magefølelsen hans sier. Denne teorien gjør at han endelig gjør stor suksess, både i karrieren og kjærlighetslivet.

Lettvekter-kritikken

«Seinfeld» ga seg på høyden av sin popularitet, og det gjør at legenden om tidenes beste sitcom lever videre, 25 år etter. Jerry Seinfeld, Jason Alexander («George») og Julia Louis-Dreyfus («Elaine») leverer uslåelig verbal humor i tråd med Woody Allens beste filmer. Michael Richards («Kramer») demonstrerer briljant fysisk komedie på linje med stumfilmlegenden Buster Keaton. Noen mener standupkomikken til Seinfeld representerer den ufarlige «Hei, dere. Hva er det med flymaten?»-observasjonshumoren. Men Seinfeld var den første internasjonalt kjente standup-komikeren som rendyrket og foredlet denne formen for «har du lagt merke til»-humor, og er, etter min mening, den beste på feltet. Å kritisere Seinfeld for å bedrive lettvekter-standup om ufarlige ting, er som å kritisere Buddy Holly fordi han bare lagde musikk med tre akkorder. Seinfeld var en pionér, og det er det som fremstår som enkelt som er det vanskelige.

Seinfeld var en pionér, og det er det som fremstår som enkelt som er det vanskelige.

Jon Niklas Rønning

«Seinfeld» definerte en hel generasjon med komikere. Og i kjølvannet av serien har vi fått drøssevis av utgaver som kopierer suksessdramaturgien; hvor tre forskjellige problemer veves inn i hverandre og får sin forløsning på slutten av episoden. Eksempler på serier som viderefører arven er Larry Davids egne «Curb your enthusiasm», danske «Klovn» og Louis CKs «Louie». Jeg føler meg heldig som fikk vokse opp med «Seinfeld». I likhet med «The Simpsons» definerte serien min generasjons humorforståelse.

Vi lærte at små ting kan bli stor humor – og vi har aldri dippet dobbelt siden.