Det finnes absolutt ingen forskning som viser at kvinner får det bedre etter intimkirurgi. Da er det trist at noen leger bruker sin utdanning og kompetanse til å utføre slike operasjoner. Men slik er den kommersielle plastikkirurgien, alltid villige til å «hjelpe» når noen har et dårlig selvbilde.
Mitt utspill baserer seg på 12 års erfaring som gynekolog og kirurg, og på NRK-saken «Underlivsperfeksjon». Her intervjues Halfdan Vier Simensen, han er kjønnsleppelegen som har operert tusen kvinner på privat klinikk. Simensen pleier ifølge NRK, å forklare pasientene at «...naturen har døpt dem til indre, eller de små kjønnsleppene...Når de begynner å fremstå som noe annet, når de faller utenfor... Det er stor variasjon fra naturens side, men det som opptar kvinner flest er når det faller utenfor de store kjønnsleppene, så de synes.»
Det eksponerte underliv
Hva er det Simensen prøver å si? De indre kjønnsleppene er innerst, de ytre ytterst. Så langt er det lett å orientere seg. Hvem som har «døpt» dem til indre eller små vet jeg ikke, men de er ulike og unike for hver kvinne. Likevel har jeg har aldri, etter å ha undersøkt tusenvis av kvinner, sett kjønnslepper som «fremstår som noe annet».
Fremstår som hva da? Dessuten, de indre kjønnsleppene «faller» aldri noe sted, de holder seg der de skal være, på sin plass i underlivet. At det opptar «kvinner flest» om kjønnsleppene synes, betviler jeg. Kjønnsleppene, også de indre, er synlige. Det er helt normalt og noe de fleste lever godt med.
Kun på ett punkt er jeg enig med Simonsen. Barbering har gjort underlivet mer eksponert. Hvorfor kvinner som er misfornøyde med utseende nedentil helbarberer seg, har jeg aldri forstått. Men om det føles nødvendig å fjerne absolutt alt hår, er det en fordel om du kan tåle synet av ditt eget kjønn.
Alt er normalt
Den typiske henvisning til gynekolog er omtrent slik: «Kvinne sliter med kjønnsleppene. De gnager og hun kan ikke gå på spinning. Ønsker vurdering for operasjon». Kvinnen som kommer til undersøkelse er ofte svært preget, har gruet seg lenge, hun gråter og forklarer at hun ikke klarer å tenke på noe annet.
Følelsen av at kjønnsleppene er store og stygge følger henne konstant. Hun viser seg aldri foran partner selv om mannen liker henne som hun er. Hun tilføyer at jo, det kan kanskje være ubehag ved sykling, men hovedproblemet er (vrang)forestillingen om at hun ikke er pen nok nedentil.
Jeg undersøker og finner at alt er normalt. Jeg viser med speil om hun vil, og forklarer at kjønnsleppene, særlig de indre, har en viktig funksjon. De lukker seg og danner en perfekt beskyttelse for skjeden og de indre kjønnsorganene. Er hun glad for å høre dette? Nei. Kvinnens bekymring handler ikke om normalitet eller funksjon. Hun blir svært fortvilet når jeg ikke tilbyr å skjære bort kjønnsleppevev.
Uetisk praksis
Så hva er problemet? Er det kvinnens vulva eller årsakene til hennes skam og dårlige selvbilde som bør forandres? Intimkirurger ser ut til å mene at man kan skjære bort normale kroppsdeler som behandling mot angst og syke idealer. De er selv med på å skape feilaktige forestillinger om hvordan vi bør se ut, deretter tilbyr de løsningen. Og se - jo mer intimkirurgi jo større etterspørsel og mere penger til kirurgen! En slik praksis er dypt uetisk.
Det er bra at NRK lager dokumentar om Underlivsperfeksjon. Det er virkelig en syk trend når man skal fremstå hårløs, med blek babyhud og små kjønnslepper. Det er barn som ser slik ut. Kvinner har (egentlig) hår, og kjønn som ser voksne ut.
Kjønnsleppene kommer i ulike størrelser, noe som gjør enhver unik. Den syke intimtrenden må bekjempes slik at kvinner kan få like seg selv og sitt kjønn - helt uten kirurgi og helt uten skam.
FØLG DEBATTEN: og
