Det er neppe noen overdrivelse å si at gjenåpningen av Baneheia-saken kom overraskende på de fleste. Men begrunnelsen er klar.
Flertallet i gjenopptakelseskommisjonen mener det er en rimelig mulighet for at Kristiansen ville ha blitt frifunnet, dersom lagmannsretten hadde vært kjent med de nye bevisene som nå ligger på bordet.
Behandlingen i kommisjonen må trygt kunne sies å være den grundigste til nå i saken. Avgjørelsen teller hele 369 A4-sider, og kommisjonen har jobbet med saken i tre og et halvt år.
Tallrike møter og stadige utsettelser var kanskje en indikasjon på hva som ville komme. Men bortsett fra Viggo Kristiansens støttespillere var det nok ikke mange som trodde på et slikt utfall.
De fleste har kanskje tatt det for gitt at Kristiansen er skyldig, og at også den siste begjæringen ville ende resultatløst. Slik gikk det ikke.
Det er også oppsiktsvekkende at kommisjonen er delt, og at det ble gjenåpning av saken med knappest mulig flertall.
Det er en samlet vurdering som gjør at flertallet lander på at saken må prøves på nytt. I avgjørelsen heter det at «kommisjonen har kommet til at det ikke er fremkommet noen nye bevis eller omstendigheter som isolert sett er egnet til å føre til frifinnelse».
Men når flertallet vurderte bevisene samlet sett ble tvilen for stor. De tre kommisjonsmedlemmene peker på DNA-beviset, mobilbeviset og de tiltaltes forklaringer som sentrale momenter.
Så er det viktig å huske at en gjenopptakelse ikke er det samme som en frifinnelse. Men det betyr at Agder lagmannsretts dom mot Viggo Kristiansen nulles ut, og at han har rett til å prøve skyldspørsmålet for nye dommere.
Saken sendes nå til Høyesteretts ankeutvalg, som skal bestemme hvilken domstol som skal behandle saken på nytt.
Mye tyder på at Høyesterett vil gjøre unna en slik prosess raskt, kanskje i løpet av en uke eller to etter at de har fått inn saken. Deretter blir det opp til domstolen og påtalemyndigheten å bestemme vegen videre.
Og det er ingen lett avgjørelse for riksadvokat Jørn Sigurd Maurud. Han er øverste sjef for landets påtalemyndighet, og det blir til syvende og sist han som skal avgjøre sakens videre gang.
Maurud har to valg. Han kan samtykke i at det avsies en frifinnende dom. Det vil i så fall bety at Viggo Kristiansen skal løslates umiddelbart, og at han har krav på millionerstatning.
Det vil igjen bety at en av landets større politi- og rettsskandaler er et faktum. Men Maurud kan også beordre en ny rettssak. Det vil i så fall si at påtalemyndigheten vil prøve bevisene på nytt for nye dommere.
Da vil hele bevisbildet bli vurdert, og både Kristiansen og Jan Helge Andersen må forklare seg enda en gang.
Det vil også bli innkalt vitner, og de tekniske sporene vil få en ny gjennomgang. Denne gang for en lagmannsrett, der det skal skrives en begrunnet dom.
Da blir det opp til retten å vurdere om summen av bevisene er nok til å dømme Kristiansen ut over enhver rimelig tvil.
Det er ikke enkelt å spå hva Riksadvokaten vil lande på. I tilsvarene til kommisjonen har statsadvokatene vært svært tydelige på at de er overbeviste om Viggo Kristiansens skyld, og at dommen fra 2002 fortsatt står seg. Men når saken er besluttet gjenopptatt er situasjonen en annen. Det er heller ikke gitt at det blir statsadvokatene i Agder som skal behandle denne saken videre for påtalemyndigheten. Riksadvokaten vil kanskje se seg tjent med å utpeke et annet statsadvokatembete til å se på saken med nye, friske øyne.
Og det kan selvsagt skje at Riksadvokaten til slutt kaster kortene. Spørsmålet er om man kan være trygge på å få Viggo Kristiansen dømt igjen med dagens bevisbilde. Hvis ikke er nok vegen kort til å samtykke i frifinnelse.
Forsvarerne vil nok uansett kreve en rask avklaring fra Riksadvokaten. Viggo Kristiansen sitter fortsatt på forvaring, og retten skal innen september avgjøre om soningen skal forlenges. Det er vanskelig å se for seg at det spørsmålet kan behandles helt uavhengig av kommisjonens avgjørelse. Mye tyder på at påtalemyndigheten derfor må bestemme seg før sommeren hva angår ny rettssak eller ikke.
For de etterlatte er det nok også en fordel med en avklaring som ikke drøyer ut i tid. Det er lett å forstå at jentenes foreldre og søsken reagerer sterkt på den nye utviklingen i saken.
Uansett utfall er all støyen rundt saken en stor tilleggsbelastning for dem. Det er verdt å ha i bakhodet, også når man velger hvilke ord man bruker i omtalen av kommisjonens avgjørelse.
