Ledere av distriktsbutikkene i Norge ble tidligere i år spurt om de kunne tenke seg å holde søndagsåpent dersom forbudet mot dette ble fjernet. Overraskende nok svarte kun 25 prosent ja, til tross for økende søndagskøer både i Brustad-buer og kiosker.
Når vi ser at mange ønsker å handle på søndager er det forunderlig at kjøpmenn ikke viser interesse for selv å få vurdere om det er hensiktsmessig å holde åpent. Er dette muligens et spill fra de store gutta, herunder Reitan-Gruppen og Norgesgruppen, som eier både butikker og kiosker, for å sikre kioskenes mulighet til å ta dobbelt betalt for en dagligvare? Og har egentlig de politiske tilhengerne av søndagsstengt godt nok grunnlag for å hevde dommedag?
De uoppfylte profetiene fra 80-tallet går igjen, men vi bør ikke la oss skremme.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Forskjellsbehandling
Det finnes unntak i dagens regler om søndagsstengte butikker. Blant annet har blomsterbutikker, kiosker og dagligvarebutikker under 100 kvadratmeter tillatelse til å holde åpent.
Grensene mellom blomsterbutikker som Plantasjen og andre varehus med tilsvarende sortiment er vage. Kiosker og bensinstasjoner har et stadig større utvalg av kolonialvarer og flere dagligvarebutikker bygger Brustad-buer inne i sine lokaler for å få lov til å holde søndagsåpent.
Sammenblanding av henholdsvis kioskvarer og/eller bensin og kolonialvarer gjør det aktuelt å diskutere hensiktsmessigheten bak forbudet mot søndagsåpent. Regelen som var ment å gi folket en kommersiell fridag gir i realiteten ikke dette, og har i stedet skapt en konkurransevridende og unødvendig regulering av varehandelen.
LES OGSÅ: Søndagsåpent for enhver pris?
Hørt det før
Den samme problemstillingen var til debatt på 80-tallet, da den dagjeldende lukkeloven ble foreslått endret. Kommunenes plikt til å vedta stengetider for sine butikker hadde vært praktisert strengt og forslaget om en ny åpningstidslov ville, ifølge forarbeidene, «stort sett bety en utvidelse av de tillatte åpningstider», som er tilfellet også nå.
Forslaget fra 1984 om en ny lukkelov ville forby kommunene å pålegge stengetid mellom 0600 og 2100 på hverdager og mellom 0600 og 1800 på lørdager, uavhengig av om det var snakk om en kiosk eller en dagligvarebutikk. Forslaget førte til dommedagsprofetier både fra venstresiden og fra fagforeningene, men jeg tror vi alle kan være enige i at utvidet åpningstid til etter kl. 17 på hverdager viste seg å være praktisk for samfunnet, og ikke ødeleggende slik det ble hevdet.
Forskjellsbehandlingen av ulike utsalgssteder ble fjernet for hverdager og lørdager ved lovendringen i 1984, men ble dessverre videreført for søndager. Det er denne forskjellsbehandlingen vi nå ønsker å rette opp i ved å tillate søndagsåpent også for vanlige dagligvarebutikker.
Matvareprisene økte ikke
Debatten omkring utvidede åpningstider i 1984 medførte stor ståhei. Da som nå var det Arbeiderpartiet, SV og LO som kom med dommedagsprofetiene, og blant annet ble det hevdet at matprisene ville øke. Det skjedde ikke. Dette hevdes også nå, uten dokumentasjon.
Tvert imot er alternativet til søndagsåpne butikker dyrere mat – har du glemt å kjøpe en vare til søndagsmiddagen kan du måtte betale det dobbelte for varen på nærmeste bensinstasjon.
Å tillate søndagsåpne butikker vil tvert imot gi billigere mat, da bensinstasjoner og andre som i dag holder oppe på søndager, blir nødt til å redusere sine priser for å konkurrere mot dagligvareforretningene om kundene.
Mulighet ikke påbud
Da som nå ble det også hevdet at distriktsbutikkene ville tape, fordi distriktsbutikkene ikke har et stort nok kundegrunnlag til å tjene på å holde oppe på søndager. I den forbindelse mener jeg det er viktig å gjenta at vårt forslag om å fjerne forbudet mot søndagsåpent ikke handler om å påby søndagsåpent.
Kjøpmenn som ikke ser en hensiktsmessighet med å holde søndagsåpent skal ha all mulighet til å la være. Hensikten med forslaget er å gi butikkeiere muligheten til å tilpasse åpningstidene til sitt publikum ut fra deres ønsker og behov.
Antallet distriktsbutikker ble redusert med 20 i året under den forrige regjeringen, og en fjerdedel av disse nedleggelsene skyldes lav omsetning. Mange steder i distriktene er kundene nødt til å bruke bilen til butikken, også for å komme seg til nærmeste dagligvareforretning.
Etter hvert som kjøpesentre er åpnet i distriktene velger mange å kjøre litt lenger for å få gjort alt av innkjøp på ett sted. Slik er utviklingen. Det er ikke noe som tilsier at dette kan begrunnes i en utvidet åpningstid som ble innført for 30 år siden, eller at situasjonen vil forverres betraktelig nå dersom søndagsåpent tillates.
Habilitet?
En rapport som tilsynelatende støtter en slik påstand derimot er rapporten «Distriktsbutikkenes utfordringer ved full adgang til søndagsåpne butikker» utarbeidet av Virke i august 2014. Hvorvidt rapportens konklusjon gir uttrykk for en sannhet, er usikkert.
Grunnen til dette er at konklusjonen om at distriktsbutikker vil ha en redusert omsetning er basert på spørreundersøkelser, ikke tidligere erfaringer. Å konkludere ut fra en spørreundersøkelse er også problematisk av en annen grunn: Av de 314 forespurte distriktsbutikkene tilhørte 95 prosent en større kjede.
Nesten 60 prosent av de forespurte butikkene eies av enten Norgesgruppen eller Reitan-gruppen, de samme konsernene som eier kiosker som Mix, Deli de Luca og Narvesen, utsalgssteder som har søndagsåpent og som tar dobbel pris for dagligvarer. Konsernene vil tape på at søndagsåpne butikker tillates, og vil følgelig være negative til en slik lovendring.
Å være imot søndagsåpne butikker er å videreføre et lovverk som forskjellsbehandler butikker med overlappende sortiment. Å fjerne forbudet mot søndagsåpent gir muligheter, ikke tvang, og kan gjøre hverdagen litt enklere for forbrukeren og folk flest.
