Det er på tide at arbeidende mødres utfordringer blir tatt på alvor og ikke oversett som et «kvinneproblem» hun er skyld i selv. Slikt ødelegger for det viktige likestillingsarbeidet.
Fremfor å vende blikket mot hvordan storsamfunnet kan dekke flere av behovene småbarnsmødre har, vender vi det feilaktig mot moren. Det løser ingen av de høyst reelle problemene.
Arbeidende mødre får skylden for situasjonen de er fanget i, og folk flest later til å synes det er greit.
Vi ser rekordhøye tall for sykemeldinger og angstdiagnoser hos yrkesaktive mødre. Økningen i kjønnsforskjellene i sykefravær er på 72 prosent de første fire årene etter fødsel.
Å jobbe 100 prosent og å være småbarnsforelder føles for mange uoverkommelig, spesielt for aleneforeldre. Det er tilnærmet umulig å lykkes i begge rollene, noe som forklarer sykemeldingene. Kan vi ikke heller akseptere den sannheten, fremfor å snakke om kvinnen som skjør og utslitt?
Samtidig som vi ber en stresset mamma, som ønsker å prestere både hjemme og på jobb, om å gi mer blaffen, sier vi at kravene er skapt av henne selv, og dermed er de ugyldige.
Vi antyder at løsningen på problemet er å roe seg ned. Med andre ord, problemet må være kvinnen selv, ikke situasjonen – og bare ved å ta på seg skylden kan hun endre det.
Å gi mer blaffen løser ikke dobbeltarbeidet og sykemeldingene blant yrkesaktive mødre. Vi må holde tunga rett i munnen.
Det egentlige problemet er at 87 prosent av styrelederne i Norges 200 største selskaper er menn. Det er på toppen av norsk næringsliv og i styrerommene makten er og fordeles. Det er mange 8.mars-paroler som ble prioritert foran «Likestilling på toppen av næringslivet», men det har aldri vært viktigere å sette søkelyset der.
Energien og fokuset kvinner kunne brukt på å gjøre endringer, stille krav og ta plass i styrerommene slukes av forsøkene på å bli bedre på alt. Fordi de tror det er deres feil at de er slitne – at det er deres feil at de ikke håndterer å bli dratt i alle kanter døgnet rundt.
Det skal liksom være typisk for kvinner å være flinke og stresse for mye. Jeg er lei av å høre det. Det er ikke sant.
Vi har mange goder i Norge. Som betalte omsorgsdager dersom barna blir syke, ti dager i året. Da jeg som er alenemor, hadde brukt opp mine omsorgsdager helt i starten av året, fikk jeg beskjed om at jeg ville bli trukket i lønn dersom treåringen ble syk på nytt.
Vi var inne i den sesongen med mest sykdom. Jeg visste at datteren min ville bli mer syk, mest sannsynlig allerede uken etter. Jeg jobbet kvelder og helger for å komme i mål, med en sjef som sikkert angret på å ha ansatt en småbarnsmor.
Vi har altså omsorgsdager dersom barna blir syke, men vi må sørge for at barna ikke blir mer syke enn Arbeidsmiljøloven tilsier. Da blir det til hinder for karrieren.
Det er begrenset hva man får til etter fire timer søvn. Det er med andre ord en sannhet i at «noe må bort». Spørsmålet er hva som bør nedprioriteres.
Kan kvinnen ta litt kritikk? Det er dit debatten går hver gang.
Klart hun tar kritikk, hun lærer jo at hun er årsaken til dette. Dersom vi kvinner bare stresser mindre, er mindre nærtagende, ikke leser så mye forskningen om barneoppdragelse, rett og slett slutter å kjenne på presset – da skal vi se at dette ikke er så vanskelig.
Jeg tar ikke lenger imot råd om hvordan jeg kan levere dårligere som mamma. Jeg tar ikke imot tips om raske, usunne middager, spill på iPaden som holder barna opptatt eller løgnen om at de har det bra i barnehagen fra de er ett år.
Ferdigpizza til middag er ikke løsningen på problemet. Mangel på ferdigpizza var heller aldri problemet.
Gi oss heller gode råd om hvordan vi kan tilpasse rollen vår på jobb, slik at den passer med morsrollen. Gi oss mulighet til å lykkes på arbeidsplassen – for det er det vi ønsker.
Arbeidsplassene må legge til rette for suksess og gjøre det mulig for småbarnsforeldre å gjøre en god jobb. Det betyr blant annet å vise forståelse for at det er viktigere å hente i barnehagen enn å ha det ettermiddagsmøtet.
Staten må øke foreldrepermisjonen for begge foreldre, utvide antall omsorgsdager og betale disse dagene slik at kvinner slipper å bli stigmatisert på jobb når barna blir syke. Det må være en selvfølge at barn prioriteres over jobben ikke betyr det samme som at man ikke liker jobben sin.
På hjemmefronten må far gjøre mer. Det har blitt bedre, men vi er ikke likestilte. Skal vi være likestilte på arbeidsmarkedet, må vi være likestilte på alle andre fronter.
Jeg sier ikke at vi ikke skal gjøre noe med det vi har kontroll over – nemlig hvordan vi velger å reagere på noe som skjer med oss eller rundt oss.
Dette skjer rundt oss, og jeg velger å reagere med sinne.
