Det norske samfunnet burde oppleve at terrorangrepene 22. juli 2011 både har gitt oss motivasjonen og ansvaret for å ta en ledende rolle i arbeidet mot høyreekstremisme i vår tid.
Tre år senere befinner vi oss i stedet i en merkelig bakevje. Det står nesten ikke til troende, men det forskes omtrent ikke på høyreekstremisme i Norge. Det har heller ikke funnet sted noen reell opprustning av sivilsamfunnet på dette feltet.
Hvordan er det mulig for et samfunn som har blitt så hardt rammet av et problem, ikke å gjøre innsatsen mot det aktuelle problemet til en soleklar prioritet? Det er merkelig, det er foruroligende – og det er ikke minst en anledning for den nye regjeringen til å ta noen solide grep.
LES OGSÅ: Ytringsfrihet og ekstrem definisjonsmakt
På tide å gjennomføre
I sin gode tipunktsplan etter 22. juli foreslo statsminister Erna Solberg at det bør opprettes et forskningssenter, eventuelt tilknyttet minnesmerket over ofrene. Det er på høy tid at slike ambisiøse proaktive tiltak blir gjennomført.
Det norske samfunnet bør ønske å vite så mye som mulig om de brutale kreftene som ga oss vår mørkeste dag etter andre verdenskrig.
At Norge opplevde dette samtidig som høyreekstremismen stikker fram sitt stygge hode flere steder på kontinentet, burde utgjøre en ytterligere motivasjon. Høyreekstremisme er per i dag en trussel mot menneskers velferd i flere land i Europa, vekselvis preget av antisemittisme, antisiganisme og islamofobi. At den i noen land også kan utgjøre en reell trussel mot demokratiet, kan heller ikke utelukkes.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Et skrikende behov
Det har vært en del fokus på det ansvaret borgere flest har for å svare på ekstreme ytringer. En aktiv offentlighet trenger imidlertid også de spissede kompetansemiljøene. Man trenger både solide sivile forskningsmiljøer og brede grasrotbevegelser.
De borgerne som engasjerer seg mot hatet, opplever per i dag altfor ofte at de står alene, både når det gjelder å samle nødvendige kunnskaper og å forsvare seg mot ekstremistenes motkampanjer.
Det er kort sagt et skrikende behov for flere aktører som følger med og forsker på aktuelle miljøer, ideologier, årsaker, utvikling og ikke minst effektive mottiltak. Når vi står overfor en så alvorlig trussel, skulle det bare mangle at vi forsøker å samle og styrke kunnskapene. Dette kan nettopp gjøres gjennom et norsk senter med internasjonal tyngde og ekspertise.
LES OGSÅ: Kampen mot ekstremisme
LES OGSÅ: PST snakkar ikkje om «muslimske» truslar
Bør ønske kompetanse på ekstremisme
Dette er simpelthen noe Norge burde ønske å bli gode på, slik vi er gode på å ta olje opp fra store havdyp. Vi burde utvikle kompetansen som også vil la oss bistå andre land som opplever problemer med høyreekstremisme. Ekstremisme er nesten alltid et internasjonalt fenomen, med miljøer og tanker som krysser landegrenser, og innsatsen mot høyreekstremisme kan derfor aldri kun ha et nasjonalt fokus.
Slik kan vi også bidra til at 22. juli ikke bare blir historien om da vi ble angrepet, men også om hvordan vi kjempet tilbake.
Det er stadig en del som nedtoner den høyreekstreme trusselen, akkurat slik mange framsto som ubekymrede for islamofobien før 22. juli.
Man skal være varsom med å sitere seg selv, men vi gjør et unntak. I mars 2010 skrev vi i Dagbladet: «Hvis vi på sikt får en konfrontasjon med rasistisk fascisme også i vår tid, vil den trolig ha sitt utgangspunkt i dagens økende islamhat.»
Antirasistisk Senter var bekymret den gang, ikke minst fordi vi leste flere av de hatefulle amatørideologene som vi senere gjenfant i Anders Behring Breiviks manifest.
De som var ubekymret før 22. juli og som stadig ikke ser grunn til bekymring, burde ha spilt seg selv ut over sidelinjen.
LES OGSÅ: Nødvendig å overvåke ekstremister
LES OGSÅ: Ikke så ensomme ulver
Ekkoene i kommentarfeltet
Det vi kan konstatere, er at det for lengst er etablert en omfattende ideologisk litteratur av islamofobisk karakter. Den norske bloggeren Peder Nøstvold Jensen, «Fjordman», har alene produsert et nesten endeløst antall sider om alt som er galt med islam, alt som er storartet med Europa og hvor brutalt det er nødvendig å gå til verks for å komme seg helskinnet ut av katastrofen Fjordman mener vi er på vei inn i.
Vi kan også konstatere at mange av perspektivene deles av langt flere. Hvor mange er umulig å anslå, men når Fjordman eksempelvis er innom document.no, ser man lett av antallet «likes» at han i noen kretser er populær også i Norge. Og man finner ekkoene i kommentarfelt på nettet, dag etter dag.
LES OGSÅ: Noen spørsmål til Fjordman
Konklusjonen må derfor blir den samme nå som før 22. juli: Når ideologien er etablert og både emosjonene og overbevisningen er på plass, er grunnen lagt for vold og i verste fall terror.
Spørsmålet er om det norske samfunnet er klart til å ruste opp vår kompetanse og kapasitet, eller om ekstremistene skal få jobbe videre på sitt hatprosjekt i fred.
Etter 22. juli tenkte vi alle: «Aldri igjen!» Ved å ta mål av oss om å bli en pådriver internasjonalt i arbeidet mot høyreekstremisme, vil sinnet, sorgen og hjelpeløsheten vi følte den mørke dagen ha blitt omgjort til noe virksomt og viktig.
La det komme til uttrykk allerede i neste års statsbudsjett.
