Det var et historisk øyeblikk. Den 2. oktober 2020 var det kronprinsregent Haakon som åpnet det 165. storting og holdt trontalen.
Han var i kongens rolle. For første gang på 30 år var ikke faren hans der. Dronning Sonja var på plass, mens kong Harald var sykmeldt og ventet på å bli hjerteoperert.
2020 har vært annerledesåret. For de fleste. Også for kongefamilien.
Både deres og vårt år startet med bisettelsen av Ari Behn, 3. januar.
En bisettelse knapt noen hadde sett før. En far, sønn, svigersønn, venn og en svært synlig forfatter, valgte å ta sitt eget liv. Hele kongefamilien, statsminister og representanter fra regjering og storting var på plass i Oslo Domkirke.
TV-kameraer fanget opp og kringkastet sterke følelser etter et selvmord. Men kameralinsene fikk også med seg en kronprins som vernet om sin lille flokk av sørgende barn, på vei inn i kirken og da bårebilen langsomt kjørte bort.
Kongefamiliens verdsatte åpenhet, men også deres behov for et eget rom i sorgen, var sjeldent synligere enn der og da. Offentlige, men også private.
Seks dager senere ble kongen innlagt på Rikshospitalet. Sykmeldt i to uker, for svimmelhet. Haakon ble kronprinsregent og ledet statsråd, tok imot audienser og var vertskap for diplomatlunsjen. Hverdagskost på slottet.
2020 var også året det skulle markeres at 75 år er gått siden 2. verdenskrig tok slutt. For kronprins Haakon har det betydd minnemarkering i Auschwitz og kongehusets første offisielle besøk i Israel – Jerusalem. Men også besøk på Falstad fangeleir i Trøndelag. I august fulgte han i fotsporene til flyktninger som måtte rømme til Sverige under krigen.
Han har vært i Mosambik, på Jan Mayen, på Andøya, Alta, Fosen, Førde, Kristiansund og Stavanger. Det har vært VM på skøyter, NM for ungdomsbedrifter, innsettelse av ny preses i Nidarosdomen og besøk hos gatemiljøet i Oslo.
Da koronaen plantet mange av oss foran en PC, ble det videokonferanser med korona-permitterte, med ansatte i Nav og Helsedirektoratet, unge entreprenører, russen og studenter i karantene. I mai ble Festspillene i Bergen digitalt hilst fra slottsparken i Oslo.
Like etter prins Sverre Magnus’ konfirmasjon, i september, ble Haakon kronprinsregent for andre gang dette året, mens kongen fikk ny hjerteklaff.
Listen over kronprins Haakons offisielle oppdrag nærmer seg fire hundre arrangementer av smått og stort. Det er han som har vært kongefamiliens ansikt utad dette året. Nærmest i ensom majestet. Kronprinsesse Mette Marit har en kronisk sykdom, og har i all hovedsak holdt seg hjemme. Harald og Sonja det samme.
Dermed har de sikkert hatt tid til å få med høstens store debatt, både i Storbritannia og i Norge, om kongelig historiefortelling i to TV-serier – The Crown og Atlantic Crossing.
Et par refleksjoner fra den debatten har de sikkert også bitt seg merke i:
Konger, dronninger, prinser og prinsesser er drømmemateriale for dramatiseringer, og nye produksjoner kommer garantert.
Det er i prinsippet ingen grenser for dikterisk frihet i måten levd og levende liv fremstilles på.
De kongelige kan aldri gå ut og kommentere filmer om egen familie.
Når det er sagt, er det er vel grunn til å tro at kongens svoger, Erling Lorentzen, har fanget opp en reaksjon fra de kongelige kamre når han i Aftenposten beskriver Atlantic Crossing som «skammelig», «dypt løgnaktig» og «grotesk».
Hvilke tanker kronprins Haakon gjør seg om å være råstoff for dramaserier, får vi neppe et ordentlig svar på. Heller ikke hvordan det påvirker hans profesjonelle og private liv.
For et moderne kongsemne som Haakon, som selv er far til en ny tronarving, går dette rett til kjernen av de mest kompliserte og utfordrende sidene ved å tilhøre en slik familie.
Det å alltid være et symbol. Alltid dele egne merkedager med en hel nasjon. Alltid vite hva du kan si om en søster og hennes sjaman, en ektefelles omgang med en overgrepsdømt Epstein, hvilke yachter du kan takke ja til å låne og hvilke pins du kan ha på jakkeslaget. For ikke å snakke om hvilke personlige erfaringer du kan dele, når du vet det kan ende opp som en kjedelig scene i kritikerslaktet film.
Kronprins Haakon har gått i en god skole. Han har lært av de beste. Faren hans, og dronningen også, har en imponerende refleks til å svare temmelig uinteressant, og gjerne med en kort latter, når spørsmålene blir for nærgående.
Så er det likevel blitt slik at kronprinsen faktisk ser ut som om han trives i det offentlige rom. Dette året har han gjort et skikkelig stykke arbeid for å fylle en institusjon og en konstitusjon med meningsfylt innhold.
Han ser både trygg, vennlig og interessert ut når han entrer podiet på Deichman i Bjørvika, åpner et maritimt kompetansesenter i Ålesund eller hilser på et sjenert barn som har gledet seg i flere uker til å møte en ekte prins.
Kronprinsen er allerede blitt helt konge i å vite hvor grensen mellom det offentlige og det private går. Uten den grenseoppgangen er det antageligvis umulig å se for seg et monarki i fremtiden.
Vår kontrakt med kongehuset er ikke at de skal produsere drama og nyheter, men samhold og kontinuitet.
