NRK Meny
Kronikk

Hysterisk feministpappa?

Vi skal ikke nekte jenter å kle seg i rosa og tvinge gutter til å leke med dukker. Men voksne må gi barna muligheten til å velge annerledes.

Jente med hest

Hvorfor heter det «hestejente» og ikke «hestegutt»? Hvorfor sendes jentene på kor og guttene på fotballtrening? Vi må ta en diskusjon om hvilke føringer voksne legger for barna, mener kronikkforfatteren.

Forrige uke kom min sønn hjem med informasjon om skolefritidsordningens «Bli ny-dag», der jentene skulle få ordnet håret og neglene, men det ble «noe for gutta» også. Jeg la ut et lite hjertesukk på Twitter som raskt vandret videre ut i andre kanaler.

I dagene som fulgte messet kommentarfeltet taktfast og forutsigbart «født sånn, født sånn, født sånn» nedenifra, mens Minervas blåblogger og redaksjonssjef, Mariette C. Bøe, slo et slag for jentelek og stemplet problemstillingen som hysterisk.

Låser barna til roller

Min sønn har en fin gjeng av voksne som jobber på SFO. De var uheldige med ordlyden på ukeplanen og det er synd at rektor svarte med å avlyse aktivitetsdagen. Mitt hovedpoeng er å adressere noen av situasjonene der vi voksne tar valgene for barna og låser dem til roller og normer. Det skjer kanskje sjelden gjennom bevisst styring, men ofte i ubevisste handlinger og ikke minst språk, som i tilfellet jeg delte.

Jeg bor nok ikke i den eneste forstaden med rosa og blå skolesekker.

Johan Høgåsen-Hallesby

Et annet eksempel som har kommet frem er fra Ime Skole i Mandal. Der hadde de begrenset plass og måtte dele barnegruppen i to – en gruppe ble sendt til musikkrommet, en annen til gymsalen. Inndelingen ble gjort etter kjønn. «Dette var rett og slett en lite gjennomtenkt måte å gjøre det på,» kommenterte SFO-lederen i ettertid og skal dele inn gruppen på nytt.

HØR OGSÅ: Samtale om denne saken i Ukeslutt

Valgene vi gjør ubevisst

Jeg bor nok ikke i den eneste forstaden med rosa og blå skolesekker.

Etter skoletid skal sønner på guttelaget og døtre til kor. Slik sendes guttene en vei og jentene en annen i stort og smått gjennom barndommen.

Å bryte dette mønsteret handler ikke om å nekte jenter å gå med rosa eller tvinge gutter til å leke med dukker. Det handler om ansvaret vi foreldre og andre voksenpersonene har for å presentere alternativer og hjelpe dem. Ikke med hva, men hvordan man velger.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Hvem tar valget?

Barn tar mange egne valg i løpet av en skoledag og fritidsaktiviteter, men hvordan de velger er det vi som langt på vei lærer dem. I motsetning til Bøe mener jeg vi skal blande oss og lære opp små barn i likestillingsspørsmål. Ikke i politiserte metadiskusjoner, men så visst i den prinsipielle delen om like muligheter og frihet til å velge.

Barn tar mange egne valg i løpet av en skoledag og fritidsaktiviteter, men hvordan de velger er det vi som langt på vei lærer dem.

Johan Høgåsen-Hallesby

Lukker vi øynene for hva som påvirker barnas valg har vi oss selv å skylde for hvor vi havner 20 år senere. Der Bøe først vil adressere strukturelle skjevheter i arbeidslivet, er jeg vel så opptatt av hvordan disse skjevhetene oppstår i de årene som leder frem til det behovet. Om den saken skulle jeg gjerne sett et mer aktivt ordskifte.

Frykten for Sverige

Det svenske begrepet hen og en kjønnsløs barnehage er lissepasninger til harselas og debattparkering slik både Bøe og en humrende redaksjon i mannebladet Finansavisen trekker det frem.

Trusselen ligger i alle føringene voksne legger for barna, kombinert med en manglende vilje til å diskutere disse mekanismene.

Johan Høgåsen-Hallesby

Referansen min til Sverige var imidlertid at man lenge har hatt en aktiv, offentlig debatt om likestilling også hos barn. I Norge har diskusjonene primært kretset rundt arbeidsliv og hvordan vi organiserer familiene våre. Sekundært om pedagogiske institusjoner og kjønnede kommersielle produkter. I mindre grad om andre viktige, sosiale arenaer som SFO og fritidsaktiviteter.

At konservative Minerva inntar en annen posisjon enn den svenske feministbevegelsen er ingen overraskelse. Det er mer uventet at en redaksjonssjef ved et debattnettsted langt på vei avfeier behovet for en offentlig samtale om problemstillingen. Den ironiske tvisten er at Bøe velger mannens historisk foretrukne hersketeknikk på kvinner: du er bare hysterisk.

Fortsette å bry oss

Jeg er genuint opptatt av at både min sønn og Bøes datter skal vokse opp med de samme valgmulighetene, uavhengig av kjønn. At de skal bli møtt som enkeltindivider først, så jente og gutt. Når barn blir fratatt denne muligheten, mener jeg vi bør fortsette å bry oss.

At kommentarfeltet og konservative forskjellsfeminister tolker mine protester som begrensende for å leve ut sin kjønnsidentitet eller gjøre tradisjonelle jente/gutte-greier, får stå for deres regning. Det er en konstruert sammenheng som det, selv i svenske anekdoter, er vanskelig å se logikken i.

Små jenter som lakker neglene eller svinger seg på lekekjøkkenet er ikke en trussel for et likestilt samfunn. Hindringen ligger i alle føringene voksne legger for barna, kombinert med en manglende vilje til å diskutere disse mekanismene. Det handler om ansvaret vi foreldre og andre voksenpersoner har for å presentere alternativer og hjelpe dem.