Arbeiderpartiet og Rødt tar til orde for å begrense privat helsetilbud gjennom lovregulering. Bakteppet er mangel på helsepersonell. Helsepersonellkommisjonens rapport peker på sviktende rekruttering til den offentlig helsetjenesten allerede i dag – og varsler økende problemer framover.
Samtidig fastslår kommisjonen at Norge er særlig godt utrustet, med mange leger og sykepleiere. Kommisjonen gjør imidlertid ikke noe forsøk på å forklare disse motstridende funnene.
Hvis vi kikker i bakspeilet vil vi finne at viktige forklaringer ligger i dagen.
Vi som har vært ansatt i sykehusene siden sent på 90-tallet har vært vitne til store endringer. Tidligere selvstendige sykehus er underlagt og innlemmet i store helseforetak under ledelse av bedriftslignende styrer, ofte lokalisert i en annen by.
Sykehusenes tradisjonelle faglige styring har blitt faset ut til fordel for statlig virksomhetsstyring, et management-styresett – avledet og inspirert av styringsmetodikk i privat sektor. Med endringene har sykehusene blitt større, ledelsen fjernere, og verdisettet i sektoren er byttet ut. Også pasientbehandlingen er betydelig endret.
I kjølvannet av nedleggelser og sentralisering er sengetallet kraftig redusert, også i den kommunale helsetjenesten. Flere pasienter behandles poliklinisk eller mottar hjemmetjenester. Omløpshastigheten for inneliggende pasienter øker når liggetiden går ned. De inneliggende er sykere enn tidligere, både i sykehus og sykehjem.
En nyutdannet helsearbeider møtes av en helt annen jobbhverdag enn det som møtte oss for noen tiår siden. Da vi startet våre yrkeskarrierer ble sykehusene stort sett opplevd som attraktive arbeidsplasser som ivaretok både pasienter og ansatte på en god og omsorgsfull måte.
Ofte opplevde vi arbeidsdagen som hektisk. Men strevsomme dager vekslet med roligere stunder og dager. I dag er hverdagen en annen. Helt annerledes.
Pasientbehandlingen i dagens sykehus er innrettet etter mal fra produksjonsbedrifter. Press om stadig å øke produksjonen gjennomsyrer det meste. Støttepersonellet er kraftig redusert. Vi plasseres ved et samlebånd som mange opplever at går akkurat litt for fort.
For lite plass, for få senger, for få ansatte, til for syke pasienter. Den nye normen er vedvarende høyt arbeidspress uten rolige stunder. Krav om lang planleggingshorisont medfører at ønsker om fravær må meldes til ledelsen med minst seks måneders varsel.
Sykehusenes ivaretakelse av arbeidstakerne er også endret. Vi møtes ikke lenger av personalavdelinger som ønsker å finne løsninger og legge til rette for at hverdagen skal gå opp. Ansatte er i dag i større grad bare et nummer i rekka i de store organisasjonene, og behandles i tråd med dette av sykehusenes HR-avdelinger. De mange tusen ansattboligene som sykehusene kunne tilby nyutdannede i etableringsfasen er solgt.
For nyutdannet helsepersonell kan møte med arbeidsgiver og arbeidshverdagen i sykehus og kommunale helseinstitusjoner være en sjokkartet opplevelse; de har ikke tidligere erfart så tøffe arbeidskrav, så høyt «produksjonspress» og en arbeidsgiver som er så lite fleksibel.
Hverdagen går ikke opp. Mange nyansatte trekker raskt konklusjonen at dette ikke er et blivende sted.
I en del avdelinger er gjennomsnittlig omløpshastighet for ansatte nede imellom ett og to år. Dette betyr at arbeidsstokken til enhver tid i hovedsak består av ansatte med kort fartstid og med lite erfaring. Arbeidsmiljøet svekkes ytterligere ved gjennomtrekk av ansatte og utbredt vikarbruk.
Lønnsbetingelsene for ansatte i offentlig sektor følger frontfagsmodellen. Men modellen tar ikke hensyn til øvrige arbeidsbetingelser – som kan være vel så viktige når arbeidstakere skal velge seg et liv som skal passes inn med familie og andre forpliktelser.
I helsesektoren er disse forringet over flere tiår. Utviklingen i øvrig arbeidsliv har gått i motsatt retning. At helsepersonell velger seg vekk fra tungt belastende turnusordninger og hardere arbeidsforhold i offentlig helsevesen kan altså enkelt forklares.
Hva er så helsepersonellkommisjonens svar på disse utfordringene? Regjeringen ga kommisjonen i oppdrag å foreslå treffsikre tiltak for å rekruttere og beholde kvalifisert helsepersonell.
Tilrådingen fra flertallet i kommisjonen er å gi arbeidsgiver ensidig adgang til å sette opp turnus og å kunne pålegge økt hyppighet av helgearbeid. For ansatte i sykehusene vil dette innebære svekket innflytelse, mindre fleksibilitet og økt belastning.
Videreføring av dagens utvikling er ikke bærekraftig – rekrutteringssvikten vil bare tilta med ytterligere forringede arbeidsvilkår. Flertallsforslagene til kommisjonen er feil medisin.
Løsningen kan heller ikke å være å forby privat helsevirksomhet – som Arbeiderpartiet nå er i ferd med å foreslå. Det vil ikke være mulig å få bred politisk støtte bak et slikt forslag. Og ansatte vil uansett kunne søke seg over i øvrige sektorer.
Den åpenbare løsningen ligger i dagen: å styrke arbeidsvilkårene i sektoren. Sykehus og kommuner må legge til rette for at helsearbeidere opplever at arbeidsplassen er et godt og blivende sted å jobbe.
Da vil vår offentlige helsetjeneste rekruttere godt – for det er her de fleste av oss ønsker å jobbe.
