Hvem kan redde Italia?

Valgkampen har vært som landet selv, kaotisk, fargerik, bisarr og umulig å bli klok på. Vi har hørt det samme omkvedet som ved hvert eneste valg i Italia de siste 20 årene: Landet trenger forandring. Men hva skal forandres – og hvordan?

Likevel er ikke alt ved det gamle. Den uunngåelige Silvio Berlusconi er riktignok med, så utrolig det enn er for oss nordmenn. Men det selvsikre gliset er blitt stivere siden sist, og bare de færreste tror hans sentrum-høyre-allianse kan vinne valget. Årsaken er først og fremst at mange velgere har mistet troen på mannen, og at de er lei av hans pinligheter og skandaler.

Favoritten

Men det er også noe annet.

Favoritten til å vinne valget i Italia heter Pier Luigi Bersani. Han er tidligere kommunist, og leder nå en sentrum-venstre-koalisjon som legger vekt på å være «seriøs og troverdig». Bersani er ingen showmann og han er forsiktig med de store løftene. I stedet lover han å holde det han lover – noe italienske velgere ikke akkurat er bortskjemt med fra sine politikere.

LES: Lånte penger av mafiaen – fikk tre kuler i posten

Og meningsmålingene tyder på at det er slike trauste og pålitelige politikere folk i Italia nå vil ha, etter alle årene med «brød og sirkus». Enkelte kommentatorer har gått så langt som til å hevde at det italienske parlamentsvalget søndag og mandag er «et valg for eller imot en hel politisk kultur».

Kunsten å ordne seg

Italia er kjent for fantastisk mat og kultur, men hverdagens Italia er noe helt annet. Det offentlige, for eksempel, er nesten alltid et byråkratisk mareritt. Det er ikke lett å legge planer når alle svar og avgjørelser foreligger fem på tolv, og jukse- og trikse-kulturen får dominere. Det er derfor ikke å undre seg over at L’arte di arrangiarsi, kunsten å ordne seg, er svært utbredt. I et land der lovgiverne har vært de første til å bryte loven, er det forståelig at folk kutter hjørner når mulighetene byr seg.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Italias politikere har et slett rykte, og dessverre med rette. I så måte er Silvio Berlusconi mer et symptom enn et fenomen i seg selv. «Hans suksess handler om at han er som landet selv», forklarte en italiensk kommentator meg en gang, og han har et viktig poeng. Fete pensjoner, kameraderi og korrupsjon, høye lønninger og luksuriøse tjenestebiler – det er noen stikkord for Italias politiske klasse. Det er denne kulturen mange håper vil få et tilbakeslag ved valget.

Komiker i medvind

Det kanskje mest fargerike innslaget i den italienske valgkampen heter Beppe Grillo, en kjent komiker som har feid inn i politikken ved nettopp å angripe den politiske kulturen i landet. Han har skjelt ut de etablerte partiene for korrupsjon og udugelighet, og hans «Fem stjerner-bevegelse» ligger an til å bli tredje størst ved valget, etter Bersani’s sentrum-venstre-allianse og sentrum-høyre-koalisjonen til Berlusconi.

Det som skremmer mange velgere fra å stemme på Grillos parti, er hans EU-skepsis. Den europeiske gjeldskrisa står fortsatt øverst på dagsordenen i italiensk politikk.

LES: Tok opp kampen mot mafiaen – nå står Berlusconi for tur

Fra akutt til kronisk

Den store frykten for Euro-ens fremtid har lagt seg noe de siste månedene. EUs monetære tiltak har ført til at statsrentene i Italia og Spania har sunket, og til at panikken i markedene har lagt seg. Men dette betyr ikke at faren er over, snarere at situasjonen er gått «fra akutt til kronisk», som det britiske ukemagasinet Economist formulerer det. For arbeidsledigheten i de søreuropeiske kriselandene fortsetter å stige, og veksten uteblir.

LES: Berlusconi hisser opp motstanderne

I denne situasjonen spiller Italia, EU-sonens tredje største økonomi, en nøkkelrolle. De siste ti årene har den italienske økonomien hatt en elendig utvikling, med praktisk talt nullvekst. Bare et fåtall andre land i verden, blant dem Haiti og Zimbabwe, har hatt en dårligere utvikling. Derfor er det ekstremt viktig for Italia – og resten av EU – at reformene og effektiviseringen av landets økonomi fortsetter.

Hva med Monti?

Dersom Italias EU-partnere hadde avgjort hvem som skal bli landets neste statsminister, er det ingen tvil om utfallet: Økonomieksperten Mario Monti, som har vært regjeringssjef det siste drøye året. Han har fått mye fagnad for sine økonomiske reformer, som inkluderer slanking av byråkratiet, nedskjæring av rause pensjoner og effektivisering av offentlige tjenester.

Men den nøkterne Monti har ikke hatt like stort hell med seg i valgkampen, og de siste meningsmålingene gir ham bare en fjerdeplass på lista, med rundt 13 prosent oppslutning. Likevel er det en klar mulighet for at han kan komme til å spille en viktig rolle i italiensk politikk etter valget.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Godt, dårlig eller greit

En kaotisk valgkamp er avsluttet med en ytterst uklar politisk situasjon foran valget. Ingen av de sentrale partiene og bevegelsene ligger an til å få et styringsdyktig flertall. Det som synes helt klart er at utlandets favoritt, Mario Monti, er uten sjanser til å bli valgt til statsminister.

På den annen side er det også små sjanser for at EUs og de internasjonale markedenes store mareritt – en ny regjering med Silvio Berlusconi – skal bli en realitet.

Den mest sannsynlige valgvinneren er altså Pier Luigi Bersani fra sentrum-venstre. Men det er lite trolig at han får nok stemmer til å kunne regjere alene. Mange håper derfor at han vil komme til enighet med Monti om en «reformallianse», som kan videreføre reformene mange mener landet trenger.

Det langt mindre lystige scenarioet er at Italia blir uregjerlig etter valget. Det er en reell fare for det. For fortsatt er en tredel av velgerne ennå ikke blitt enige med seg selv om hvem de vil gi sin stemme.