NRK Meny
Kronikk

Hvem eier vannet?

Konflikten mellom Egypt og Etiopia om bruk av Nilen viser hvor viktig det er at folkeretten skaper løsninger rundt forhandlingsbordet.

 I 2017 vil Etiopia demme opp store av deler Blånilen. Det vil gi strøm til store deler av Øst-Afrika, men egypterne frykter vannmangel og snakker i krigsmetaforer.

Se NRKs reportasje om konflikten, av Sigurd Falkenberg Mikkelsen og Tomm Kristiansen.

Konflikten mellom Egypt og Etiopia over retten til vannet i Nilen er et klassisk eksempel på tvister som oppstår over elver som flyter over grensen mellom to stater. I møtet mellom én stats historiske bruk av elven og en annens nyvunne evne til å tilegne seg de ressurser som finnes på sitt territorium oppstår det konflikter. Endringer i klima og maktstrukturer gir økt press på verdens naturressurser, og særlig på livsviktig ferskvann.

Prinsippet om staters suverenitet gir en stat fri utnyttelse av ressursene som finnes på landets territorium. Men det finnes også en folkerettslig plikt til å ta hensyn til andre staters bruk av en delt naturressurs. For å finne varige og bærekraftige løsninger på den forestående vannkrisen mellom Egypt og Etiopia må landene anerkjenne og anvende de folkerettslige reglene for internasjonal ferskvannsrett. Dette krever ikke bare en felles forståelse av, og respekt for de grunnleggende prinsippene, men også et ønske om å finne en løsning som gagner alle parter i konflikten. Hva kan så folkeretten bidra med i fastlåste konflikter over delte vannressurser?

Må ta hensyn til andre stater

Det finnes i dag 276 internasjonale elver, hvorav de fleste er regulert av traktater mellom statene. Blant de uregulerte elvene finner vi to av verdens største ferskvannssystemer: Nilen og Tigris-Eufrat. Begge disse regionene har et politisk klima preget av asymmetriske maktforhold og dårlig samarbeidshistorikk, samtidig som klimaet er varmt og tørt og ferskvannet sårt tiltrengt.

Klimaet er varmt og tørt og ferskvannet sårt tiltrengt.

Julie Gjørtz Howden, stipendiat

Tigris-Eufrat er ikke underlagt noen samarbeidsavtale, og elvestatene Tyrkia, Syria og Irak utnytter i dag så mye av vannet som de har tilgang og kapasitet til. Og ettersom Egypt står utenfor samarbeidsavtalen som ble framforhandlet av The Nile Basin Initiative, finnes det heller ikke her noen reell multilateral avtale som sikrer elvestatenes interesser.

Det folkerettslig avgjørende i denne sammenhengen er om statenes bruk av elveressursene er rimelig og rettferdig, og ikke til skade for andre staters utnyttelse av den samme elven. Med andre ord er statene pålagt, etter folkerettslig sedvanerett, å ta hensyn til andre staters bruk av og behov for ferskvann når de planlegger prosjekter på elven. Et prosjekt kan ikke beslaglegge en uforholdsmessig eller urimelig andel av vannet og det skal ikke kunne påføre andre stater høyere risiko for skader som flom, tørke eller endring i det biologiske mangfoldet.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Historisk bruk

I en slik vurdering vil geografiske faktorer spille en rolle: Hvor stor andel av elven ligger i hver stats territorium? Klimatiske forhold som nedbør og vanntilførsel kan være avgjørende for hva som ansees for å være en stats rimelige andel av elvevannet. Sosiale og økonomiske behov vil også måtte vurderes, for eksempel Renessansedammens betydning for Etiopias vannkraftproduksjon og bedring av levestandarden i landet.

Et prosjekt kan ikke beslaglegge en uforholdsmessig eller urimelig andel av vannet.

Julie Gjørtz Howden, stipendiat

Til Egypts fordel må eksisterende bruk tas med i beregningen. Det er ikke rimelig at et land får redusert sin vanntilførsel så radikalt at dets eksistensgrunnlag står i fare. På den annen side er også potensiell eller fremtidig vannbruk beskyttet, noe som betyr at selve retten til å bruke elven ikke kan forringes. Stater kan ikke forvente å kunne bruke en så stor andel av vannet i elven at det forhindrer andre staters fremtidige prosjekter.

Dette rammer særlig Egypt, siden landet frem til nylig har vært nærmest alene om å utnytte Nilens ressurser, og har gjort det i så stor grad at andre staters bruk vil påføre landet alvorlige belastninger. Og i kontrast til det Egypt selv hevder, er ikke historisk bruk alminnelig anerkjent som faktor i en slik vurdering. En slik praksis ville åpnet for et kappløp om ressursene. De statene som først var teknisk og økonomisk i stand til å sette i gang vannprosjekter ville kunne tilegne seg alt vannet på bekostning av mindre utviklede stater med like stort vannbehov.

Nilen kart

Et satelittfoto av Nilen i Egypt-regionen tatt av NASA. Legg merke til det grønne beltet rundt elven.

Foto: NASA / Wikimedia Commons

Utfordringen fra Atatürkdammen

Både i Nilen og Tigris-Eufrat får nedstrømstatene – statene lengst vekk fra elvens utspring – ufrivillig endret sin vanntilførsel gjennom oppstrømstatenes vannprosjekter. Og i begge tilfeller skjer utviklingen på et tidspunkt hvor politisk ustabilitet gjør landene ekstra sårbare: Tyrkia åpnet i 1992 en av verdens største dammer, Atatürkdammen, på Eufrat.

Det er ikke rimelig at et land får redusert sin vanntilførsel så radikalt at dets eksistensgrunnlag står i fare.

Julie Gjørtz Howden, stipendiat

Atatürk var første byggetrinn av Tyrkias GAP-prosjekt som inkluderer 22 dammer på Eufrat og Tigris. Så langt er ytterligere 12 dammer ferdigstilt, og tre er under oppføring. Irak og Syria har aktivt motsatt seg prosjektet, men spede forsøk på forhandling har ikke gitt resultater. Tyrkia anerkjenner at de har en plikt til å ta hensyn til Iraks og Syrias rettigheter, men har en helt unik tolkning av de folkerettslige sedvanerettsreglene.

Det har imidlertid vært store problemer med finansieringen av prosjektet; blant annet trakk Verdensbanken seg fra finansieringsavtalen med den begrunnelse at banken ikke kunne bidra til konstruksjonen av et prosjekt som brøt med de folkerettslige reglene for bruk av internasjonale elver. GAP-prosjektet har likevel senere fått private investorer, og mens interne konflikter lammer nabolandene i sør, fortsetter Tyrkia å bygge sine dammer.

Hvordan finne løsningene?

Det er ingen tvil om at elvestatene rundt Nilen og Tigris-Eufrat er best tjent med samtale, enighet og avtale om fordeling og bruk av vannressursene. Siden dominans av ressursene i utgangspunktet er folkerettsstridig både oppstrøms og nedstrøms, må løsningen finnes rundt forhandlingsbordet.

Elvestatene rundt Nilen og Tigris-Eufrat er best tjent med samtale, enighet og avtale.

Julie Gjørtz Howden, stipendiat

Selv om mange spår at ferskvann vil være opphav til fremtidens kriger, er det grunn til å tro at dette rett og slett er for risikabelt – vannet er en altfor høy innsats i en militær konflikt hvor et nederlag vil kunne redusere tilgangen ytterligere. Statene bør derfor vende seg mot det folkerettslige rammeverket som finnes på området og bruke det som bakgrunn for forhandlinger. Dette vil kunne sikre at alle verdens internasjonale elver forvaltes etter de samme prinsippene, og samtidig sikre en rettferdig og bærekraftig fordeling av vannressursene lokalt.