Året er 2002. Jeg er 16 år og sender med stor forventning inn Idol-påmeldingen. Kanskje jeg får platekontrakt? Kanskje jeg blir kjent? Av en eller annen grunn kom jeg meg aldri på audition. Like greit. Jeg vet ikke om erfaringen hadde vært bra for meg, uferdig som jeg var.
Ti år etterpå, i en alder av 26 år, oppfordrer Idol-produsenten meg til å søke. De har funnet musikken min på Urørt. De tror jeg har det som trengs, og de kan skilte med Tone Damli Aaberge og Kurt Nilsen i juryen. Først tror jeg det er tull. Etterpå viser det seg at langt mer etablerte sangere enn meg har fått samme e-post.
Jeg takker nei, men tenker over hva som hadde skjedd om jeg hadde meldt meg på. Hadde jeg fått platekontrakt? Hadde jeg blitt kjent? Hadde det gitt meg en god og lang karriere som musiker? Lite trolig.
Krampetrekning
Årets Idol-program fremstår som en siste krampetrekning. Hvor mye mer kan man tyne ut av et konsept som sjelden skaper musikalske øyeblikk, og som fungerer mer som en realityserie med uvitende deltakere? Sannheten er at årets Idol-deltakere i beste fall sitter igjen med en bil. Er du heldig, blir du plukket opp av en manager som ser deg og ditt potensial. Og du kan lage kleskolleksjoner, selge parfyme og danse i musikkvideo sammen med en kjekkas som halve fjortis-Sverige elsker.
Men hva skjer med musikken når de få musikkprogrammene vi har, handler om helt andre ting enn musikk?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Kos?
Hver lørdag, når TV2s andre populære musikkprogram, «Hver gang vi møtes», ruller over skjermen, har bortimot en fjerdedel av Norges befolkning benket seg foran TV-en. Kjente og folkekjære artister covrer hverandres låter, de spiser middag og snakker om livet sitt, nedturer, oppturer – ja, jo mer, jo bedre, for da kan landets største aviser skrive om det både dagen før og etter. Plateselskapene og artistene tjener penger, fordi gamle låter reproduseres i ny form, og man kan knytte både utroskap og den tunge tiden opp mot musikk som allerede halve Norge vet at finnes.
LES KOMMENTAR: «Den store norske runkesirkelen»
La meg presisere; jeg har respekt for Ole Paus, Anita Skorgan og Magnus Grønneberg med flere – musikere som har jobbet hardt over mange år. Men jeg liker ikke at programmet blir brukt som en publisitetskanal for personlige utleveringer, eller at vi blir presentert for strømlinjeformet underholdning pakket inn i musikalsk papir i repeterende konsepter. Jeg liker ikke kosen og det fullstendig motstandsløse uttrykket.
Gamle sanger om igjen
Hva skjer med den nye musikken? Når skal det norske folk bli presentert for den? Hvor er den? Den lever heldigvis i beste velgående. Bare ikke på TV.
Det var med stor forundring jeg leste NRKs pressemelding om det nye musikkprogrammet «Studio1». «Vi skal lage et program som gir folk mer en musikkopplevelse enn musikkjournalistikk. Med dette ønsker vi å glede fansen og andre musikkinteresserte seere», forteller prosjektleder Stig Karlsen.
Men kom igjen, da, NRK! Enda mer kos? Kaizers Orchestra, Kari Bremnes og Åge Aleksandersen, jo da, jeg liker dem alle, jeg. Men vil de by på noe nytt? «Studio1» kommer inn som erstatning for «Lydverket», som var et unikt nisjeprogram med
musikkjournalistikk. Å spille live her, var for mange unge band og artister et mål og en realistisk drøm. Å få presentere ny musikk på TV virker nå som en umulighet.
Veien er enkel
Veien til TV er ikke lang. Den er enkel. I alle fall om du allerede er kjent eller vil synge coverlåter. Meld deg på «Idol» og du kan bli popstjerne. Etter det kan du være med i «Hver gang vi møtes». Og er du heldig, kan du til slutt bli invitert til NRKs nye program «Studio1». Hvor blir musikken av? Jeg begynner å tro at slaget er tapt.
Men vent litt. Veien til suksess ER lang. Det er ikke sikkert man får det til, heller. Man må øve som pokker, skrive musikk og turnere. På veien kan man håpe at folk får lyst til å komme på konsertene dine og kjøpe platene du lager. Man må tåle opp -og nedturer, spille for få og for mange, man må tåle dårlige og gode anmeldelser.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Motivasjonen ligger forhåpentligvis i å lage og framføre den musikken du elsker, i møte med publikum. Det er her de store øyeblikkene oppstår. For eksempel da jeg opplevde Susanne Sundfør på Rockefeller, Stian Westerhus på By:larm, Eplemøya Songlag på Kampenjazz og Dråpe på Trondheim Calling. Slaget er visst ikke tapt likevel. Det finnes nok av dyktige musikere og publikummere som ikke ønsker å delta i kosebølgen.
Ta ansvaret
Hei NRK, hva med å lage et program som presenterer en visemusikers hverdag? En jazzmusikers hverdag? Hvordan er det egentlig å være musiker i Norge i dag? Det tror jeg mange hadde satt seg ned for å se på.
Jeg har lyst til at vi, som bor i et land der kultur kan blomstre ubegrenset, kan forsøke å favne bredden i norsk musikkliv. Jeg skulle ønske at spesielt NRK, men også de kommersielle TV-kanalene, tok ansvaret. De burde fronte musikk som utfordrer seerne og lytterne. Er det ikke det kunsten skal gjøre? Utfordre oss? Få oss til å oppdage nye ting? Få oss til å tenke? Engasjere oss?
Jeg stiller gjerne opp, jeg. Bare jeg slipper å fortelle om den tunge tiden. Eller stupe i basseng.
