Kronikk

Misforståelser mellom to permer

Hva er likheten mellom Frode Grytten og Kim Kardashian? De hevder begge at de er bedre enn deg.

Frode Grytten

Frode Grytten gir ut en samling av sine tweets. Hva tilfører slike bøker litteraturen, spør kronikkforfatteren.

Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Forfatterne Frode Grytten og Pål Norheim er bare to av forfatterne som gir ut bøker direkte basert på sosiale medier i den norske bokhøsten.

På samme måte som den amerikanske realitystjerna Kim Kardashian planlegger ei trykt samling av sine beste Instagramselvportrett, gir disse deg sine beste oppdateringer fra henholdsvis Twitter og Facebook de to siste åra mellom stive permer.

Som om du ikke kunne bladd deg fram til alt dette selv, helt gratis i løpet av en trikketur hjem fra jobb.

Hva tilfører de?

I rekka av forfattermenns jokking i selvmedlidende minner fra virkeligheten de siste åra, er det ingen overraskelse at tilbudet nå er utvida til ren gjengivelse av historier som allerede er fortalt. Men hva tilfører egentlig slike bøker litteraturen?

Har de et genuint ønske om å bruke nye plattformer til å skape noe nytt eller er det et produkt av en bokbransje med panikk for at nye medieeiere skal ta de pengene som før strømma inn på deres bunnlinje?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Kvalitet over posisjon

Bøkene presenterer et så nøye kuratert utvalg av den sosiale medievirkeligheten at det strider mot de fleste av disse medienes prinsipper. De siste årene har nye medier bidratt til en demokratisering av offentligheten. I langt større grad enn før kan du si hva du vil når du vil uavhengig av om det følger andres redaksjonelle linje eller om andre tror de kan tjene penger på det. Alle står fritt til å snakke i munnen på hverandre, og responsen en får avhenger mer av kvaliteten på det som sies enn posisjonen det kommer fra.

I de sosiale mediene setter vi agendaen sammen, og vi deltar i en felles samtale i stedet for å presentere ferdigformulerte budskap uavhengig av andre.

Guri Idsø Viken, forfatter

I de sosiale mediene setter vi agendaen sammen, og vi deltar i en felles samtale i stedet for å presentere ferdigformulerte budskap uavhengig av andre. Vi gjør hverandre gode gjennom umiddelbare tilbakemeldinger, og vi godtar manglende kontroll over helheten fordi vi heller ser verdien av å skape en helhet sammen.

Med denne forutsetningen virker det absurd å gi ut bruddstykker av samtalen i bokform ett år etterpå. Når forlag ber deg betale noen hundrelapper for ei samling av sine forfatteres beste statusoppdateringer, blir det ikke bare som å få nok ei sitatbok fra Paulo Coelho til jul, det oppleves også som svindel.

For hvor er det blitt av alle de andre heltene? Alle de som svarte forfatterne? Alle som bidro til å bygge dem opp? Hvorfor er nettopp denne samtaledeltakeren mer verdifull en de andre, nå som vi alle var så enige om at vi var like mye velkommen?

Enkle løsninger

Da jeg og Inger Johanne Sæterbakk ga ut boka «Magnhild. En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning» i fjor, var den nettopp basert på vår blogg. For oss, og ikke minst for våre redaktører, var det imidlertid viktig å lage ei bok som kunne stå på egne ben, en roman som fungerte på egne premisser.

Det er en stor jobb. Men det er en jobb jeg forventer at forfattere og forlag gjør. Det skylder vi leserne våre.

Hvor er det blitt av alle de andre heltene? Alle de som svarte forfatterne? Alle som bidro til å bygge dem opp?

Guri Idsø Viken, forfatter

Bøkene til Grytten og Norheim gir i beste fall inntrykk av en manglende forståelse av mediet de oppsto i. Frode Grytten har sagt at han ønsket å utforske om det gikk an å lage en historier på 140 tegn. Det funka på Twitter. Han tok inn over seg mediets begrensninger og ga sitt svar på dem på en måte som appellerte.

Men det appellerte på grunn av mediet i seg selv.

Verdien er ikke den samme i bokform. Ei bok har ikke den samme begrensningen, men sine egne, som manglende interaksjon med leseren og lange tidsperspektiv. Da bør også teksten være produsert med andre hensyn. Ellers blir slike bøker lettvinte løsninger som verken tar leseren eller forfatteryrket på alvor, men bare sørger for at noen tjener penger på det alle har sett før – litt som ei samling bilder av puppene til Kim Kardashian.

HØR OGSÅ: Kronikkforfatter i debatt i Kulturhuset (tilgjengelig fra kl. 13)

Egne premisser

Jeg tror ikke de sosiale mediene har kommet for å ta livet av bøkene. De har vært her for lenge, og det leses fortsatt for mye til det. Derimot tror jeg tradisjonelle og nye medier kan tjene på hverandres unike uttrykk.

Jeg tror tradisjonelle og nye medier kan tjene på hverandres unike uttrykk.

Guri Idsø Viken, forfatter

Det hadde vært fint om forlagene snart slutta å unnskylde det de driver med og heller konsentrerte seg om det de kan: å lage gode bøker. Eller om skjønnlitterære forfatterne tok steget litt lenger og forsøkte å formidle hvordan en ny, tekstbasert verden med relasjoner fanga i verdensveven gir rom for ny handling og virkelighetsforståelse.

Så langt har det vært forsvinnende lite av det, og det er kanskje derfor bøker og tv-serier flest handler om forrige århundre for tida?

Det er mulig at Kim Kardashian og Frode Grytten er bedre enn deg. De er begge framifrå representanter for sin egen bransje, enten den består i å jobbe ei hel bryllupsreise med å justere ett eneste bilde før man publiserer det på Instagram eller i å formulere noveller på 140 imponerende tegn hver eneste dag.

Jeg tror håpet er ute for Kardashian, men ennå kan vi drømme om hva forfattere som Pål Norheim og Frode Grytten får til når deres fascinasjon for teknologien i seg selv har lagt seg. Da kjøper også jeg boka.