I mai 2015 satt jeg i leiligheten min i Oslo med gråten i halsen og en følelse av angst og skuffelse.
Jeg var i gang med å pakke kofferten. Jeg hadde fått jobb, men ikke i Oslo som jeg ønsket. Jobben var på Gazastripen, i det okkuperte palestinske området.
Da jeg to år tidligere vendte hjem etter tre år som juniorekspert i regi av FN, var jeg fast bestemt på å etablere meg hjemme i Oslo. Jeg hadde en visjon om å bidra til det norske samfunnet med min sammensatte kompetanse fra flere land.
Mye fakta, lite handling
Slik ble det ikke. I stedet endte jeg opp som jobbsøkerskribent i to år. Fra 2013 til 2015 produserte jeg over 80 jobbsøknader som jeg sendte til relevante arbeidsgivere her hjemme. Etterhvert måtte jeg vende nesa ut i verden igjen, og søke stillinger andre steder. Først da fikk jeg napp.
Diskriminering skjer, helt klart. Men vi må bevege oss vekk fra å diskutere hvorvidt det skjer, til å diskutere hvordan vi kan forhindre at diskriminering skjer.
Det finnes nok av studier, forskningsrapporter, stortingsmeldinger og enkeltsaker som dokumenterer diskriminering basert på religion og etnisitet i Norge, spesielt i arbeidsmarkedet. Noen av disse rapportene ser også på kjønnsperspektivet, der kvinner med ikke vestlig bakgrunn er spesielt utsatt. Skjeie-utvalget (likestillingsutvalget) bekreftet også mye av det i sin rapport fra 2012. I tillegg er det en lang rekke nyhetssaker som har avdekket at denne type diskriminering skjer.
Strategier for å unngå diskriminering
Jeg brukte hijab frem til jeg fylte 24 ål. For å kunne få jobb i Norge har jeg oppgitt både etnisk norske navn på CV-en og motvillig stilt opp på jobbintervjuer uten hijab. For typiske ungdomsjobber, som det å jobbe i klesbutikk, i resepsjon eller som stuepike kunne jeg bare drømme om å få med hijab på hodet. I flere jobbintervjuer var det også uttalt krav fra arbeidsgivere at jeg tok av meg hijaben i arbeidstiden for å bli ansatt.
I ungdomsårene jobbet jeg hardt. Jeg leste og pugget. Jeg brukte sikkert dobbelt så mye tid på studier som de fleste av mine medstudenter. Jeg lærte meg flere språk, og i tillegg engasjerte jeg meg i frivillig arbeid for å få relevant arbeidsdlivserfaring.
Ved fylte 27 år hadde jeg studert i tre land og fått to mastergrader, en i jus og en i internasjonale forhold. Jeg snakket fire språk, jobbet som frivillig, gjennomført minst ti kompetansegivende kurs, samt var praktikant ved både en av en Norges ambassader og FNs hovedsete i Norge.
Strategien hjalp meg ikke stort. Til tross for kvalifikasjonene og selv om jeg i midten av tjueårene tok et bevisst valg om å ikke bruke hijab, fikk jeg ikke jobb.
Finansiering av hjerneflukt
Jeg fullførte det meste av studiene med finansiell støtte fra Norge og en sterk stå-på-vilje.
Derfor var det hjerteskjærende å ikke engang få mulighet til å presentere meg på jobbintervjuer ved fylte 32 år. Jeg opplevde også å få komme til intervju, men da med etnisk norsk navn på CVen.
De få gangene jeg kom på jobbintervjuer i voksen alder, fikk jeg høre fra arbeidsgivere at jeg var overkvalifisert, hadde lite erfaring fra den norske konteksten eller at arbeidsgiveren tvilte på at mine norsk-kunnskaper var god nok.
Etter å ha kastet bort to år av min karriere i Norge ved fylte 34, var jeg desperat etter å få bruke min kompetanse. Jeg bestemte jeg meg for å søke på stilling andre steder, inklusive på Gazastripen.
To år av mitt unge voksne liv og tverrfaglige kompetanse som jeg kunne ha bidratt med i det norske arbeidsliv var bortkastet fordi jeg ikke heter “Kari nordmann”.
Mens jeg pakket kofferten for å reise til Gaza, innså jeg samtidig at i Norge ville jeg uansett alltid måtte nøye meg med mellomstillinger, mens mine hvite, etnisk norske venner med langt mindre erfaring, språk og formell kompetanse enn meg kom seg fort gjennom både jobbintervjuer og muligheten til å klatre opp i den sosialt ujevne arbeidsstigen.
Etter ett år i FN på Gaza, søkte jeg på tre stillinger i England. Jeg ble kalt inn til intervju på to av dem og fikk tilbud om en stilling i London. Interessant nok ble jeg aldri spurt om jeg kjente til det britiske systemet eller konteksten, eller om jeg var god nok i engelsk.
De engelske arbeidsgiverne brydde seg ikke om jeg het «Abigail» eller Huda. Det intervjupanelet brydde seg aller mest om var hvor mange språk jeg snakket, min tekniske kompetanse, hvor mange land jeg hadde studert og jobbet i, og ikke minst hvor tilpasningsdyktig jeg var i forhold til andre kulturer og mennesker.
Sist, men ikke minst, synes de at min flerkulturelle bakgrunn var et pluss.
Norge er best, ingen protest
I min nye jobb kom kollegaene fra Asia, Amerika, Afrika, Latin-Amerika eller Europa. De syntes det var utrolig spennende å kunne ha en norsk-iransk kollega med på laget. Til sammen har vi arbeidserfaring fra 15 land og snakker ti språk.
Teamet vårt ble kåret til det mest ressurssterke og effektive teamet i organisasjonen på slutten av 2016.
For meg bekreftet dette min hypotese: Først når vi tilrettelegger for og tar i bruk all vår sammensatte kompetanse, uten bevisste eller ubevisste fordommer og hverdagslige diskriminering, oppnår vi de beste resultatene.
Basert på min erfaring og opplevelse av den norske hverdagslige diskrimineringen, spesielt i arbeidsmarked, vil jeg påstå at landet taper mye.
Som forsvar vil en del nordmenn kanskje ta i bruk et rim vi sang i på barneskolen: «Norge er best, ingen protest, den som er imot, er en idiot!»
Jeg har flyttet meg fra barneskolen til et sted der ingen har imot mitt navn eller min norskfinansierte kompetanse.
Følg debatten på og
