I en undersøkelse fra august i år svarer en av to at de ønsker å dø hjemme, dersom det legges til rette for god smertelindring og pleie. Norge er et av de land i verden hvor færrest mennesker dør i eget hjem. På landsbasis dør om lag 15 prosent hjemme. I Oslo er andelen 7,8 prosent.
Hvorfor det er slik? Mangler vi ressurser i dagens helsevesen, til å skape trygge rammer rundt den alvorlig syke pasienten hjemme?
LES OGSÅ: «Gunnar fikk dø hjemme»
SE OGSÅ: NRK-seien «Status Norge: Eldreboomen» – siste episode mandag omhandler livet før døden
Lengst mulig hjemme
Fransiskushjelpen har i over 30 år jobbet med alvorlig syke og døende som ønsker å være hjemme. Pleietjenesten fungerer som et ressurssenter innen lindrende behandling i hjemmet, og har ansatte med høy kompetanse og erfaring. Vårt hovedmål er lengst mulig hjemmetid med best mulig livskvalitet, når det er ønsket av pasient og pårørende.
Blant våre pasienter dør om lag en tredjedel hjemme. Vi er opptatt av et helhetlig fokus, som inkluderer både fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Hva må til?
Hver pasient og hver familie er unik. Likevel har vi erfart at det er noen felles krav som må imøtekommes for å skape en trygg hjemmesituasjon. Sentralt står en lege med behandlingsansvar, en avklaring av hvem som har ansvar for å følge opp pasienten. Er det fastlegen, sykehuslegen, eller den private legen? Dessverre opplever vi til tider frustrerte pasienter og pårørende som ikke vet hvem de skal kontakte for å drøfte medisinske spørsmål.
Tilgang til helsepersonell i bakvakt døgnet rundt, er noe både pasienter og pårørende nevner som spesielt viktig. I Fransiskushjelpen avverger vi mange sykehusinnleggelser fordi pårørende har lett tilgang til oss. Ofte kontaktes vi på bakgrunn av problemstillinger som kan løses i hjemmet uten at pasienten legges inn på sykehus, slik som for eksempel endret smerteproblematikk. Man unngår dermed den belastning det er for pasienten å måtte dra inn på sykehus.
Det handler om å skape en god slutt!
Jeg kan nevne flere eksempler der fleksibilitet, kompetanse og tett dialog med pårørende har skapt gode hjemmesituasjoner. Som for eksempel den tapre ektemannen på Oslos vestkant som bevisst ønsket å ha sin døende kone hjemme. Hun som på en lørdag morgen er fortvilet fordi hun har økende smerter og er urolig. Han som ringer vår sykepleier i bakvakt, som rykker ut. Som igjen ringer vår lege, som ordinerer endring i medisiner. Medisinen virker raskt, pasienten blir rolig, ektemannen blir rolig, og roen senker seg igjen i hjemmet. Den tapre ektemannen får igjen den tryggheten som er nødvendig for å ha sin kone hjemme.
Pasienten sovner stille inn dagen etter, og mannen er takknemlig for at hun fikk det slik hun ønsket, slik de begge ønsket. Det handler om å skape en god slutt.
I dagens helsevesen er tid en mangelvare. I Fransiskushjelpen erfarer vi at å investere i tid er verdifullt. Å ha god tid hos våre pasienter vil gi grunnlag for gode relasjoner, viktige samtaler og tillit. Vi tilbyr vakter som strekker seg over minimum tre timer. På den måten avlaster vi også pårørende, ved å gi dem egentid. Tid til seg selv, til å gå på butikken, til å sove, til å spise. Å være hjemme krever spesielt mye av pasientens pårørende. Derfor er de vel så viktige å ivareta.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Verdifull hjemmetid
Vi erfarer at det er mange fordeler ved å være hjemme. Hjemmet representerer familien, og de man er glad i, tilhørighet og tilknytning. Hjemmet representerer normalt liv. Ikke minst forteller hjemmet noe om hvem man er.
Jeg tenker ofte at så fort man går inn en sykehusdør, så mister litt av seg selv. Man har ikke lenger med seg bildene på stueveggen, bøkene i bokhylla, luktene, klærne, favorittmaten. Å være hjemme bidrar til å styrke identitet og selvfølelse.
Hjemme kan pasienten bestemme selv, og ha økt kontroll. Hjemme vil det også være lettere å få til samvær med pårørende, å være nær de man er glad i.
Det er mye god helse i å være nær de man er glad i.
Våren 2013 kom Stortingsmeldingen «Morgendagens Omsorg», hvor det vektlegges omsorg ved livets slutt. Vi håper dette vil medføre mer ressurser til kommunene, og mer fokus på kompetanseheving på alle omsorgsnivåer. På den måten kan man ivareta alvorlig syke mennesker på en god måte der det er mest naturlig å være, og der mange ønsker å være – hjemme.
