Kronikk

Herskap og tjenere

Nordmenn vil klippe hekken selv, følge barna til skolen og skrive sine egne taler. Jeg tror ikke på at tjenerskapet er på vei tilbake.

Butler illustrasjonsbilde

Nordmenn kjøper mange tjenester ute: Spa, frisør, hudpleie, og alt av tyngre snekkerarbeid. Som sosialdemokrater med et likhetsideal spør vi oss om hvem som skal vaske for vaskehjelpen og hvem skal være butler for butleren, skriver kronikkforfatteren.

Nordmenn er et hjemmekjært herrefolk som gleder seg over å rake i hagen 1. mai, sparer penger til barnas bolig, men gjerne lar de mørkhudede vaske bilen og tar dyre ferier med høy vinføring.

Våre undersøkelser viser at nordmenn har stor motstand mot å kjøpe tjenester til hjemmet

Økonom spår tjenerskapets tilbakekomst; gartner, kjøkkenhjelp og butler. Jeg spår nok et tiår med tørre brødskiver.

Sjeføkonom Øystein Dørum kommenterer NHO-rapporten om norsk økonomi frem mot 2030 i et intervju med DN TV: «Vi kommer til å se at de tjenestene vi kvittet oss med for 50–100 år siden, vil komme tilbake. Det vil bli mer enn vanlig, kanskje også blant vanlige folk, å kjøpe tjenester som hagearbeid, og hjelp i hjemmet.»

Det er lett å tenke at han har rett. Det er jo utrolig mange arbeidsoppgaver man kan kjøpe. Og hva gir man til de velstående som har alt?

Men reising, kultur og fritid er ikke det samme som tjenester til hjemmet. Et slikt resonnement skiller ikke mellom kulturelle føringer og anonyme tall, uten moral. Den rasjonelle aktør som økonomen baserer seg på, er at når man trenger en tjeneste er det bare å kjøpe den. Det finnes masse normer og regler i samfunnet.

Vi har blitt et av verdens rikeste land, med verdens mest gjerrige matkultur.

Vi lagde for noen år siden en undersøkelse om nordmenns forhold til kjøp av tjenester til hjemmet fordi vi var overrasket over hvor lite markedet var, samtidig som mediene stadig vekk antok at markedet var stort og økende.

Våre undersøkelser viser at nordmenn har stor motstand mot å kjøpe tjenester til hjemmet. Tre fjerdedeler vil absolutt ikke kjøpe «lettere hagearbeid» og 90 prosent vil absolutt ikke kjøpe en tjeneste som å kjøre barna til skole og fritidsaktiviteter. Norske menn og særlig norske kvinner vil overhodet ikke kjøpe de fleste tjenester som blander folk utenfra inn i hjemmet.

Vi vil forberede festen vår selv, klippe hekken selv, følge barna til skolen, skrive våre egne taler. Husvask er den eneste tjenesten som har fått et stort omfang, mens selv en tredel vil heller ikke kjøpe den tjenesten.

Den store økningen de siste tiåret er takeaway, altså en tjeneste som stopper ved dørterskelen. Nordmenn kjøper imidlertid også gjerne tjenester ute, spa, frisør, hudpleie, og alt av tyngre snekkerarbeid, men not in my castle!

Å sende barna på kostskole blir ikke engang humor.

Alt som har med turisme å gjøre er vi mer enn åpne for, og i fritidens sammenhenger er vi spandable og drikker gjerne dyr rødvin med begge hendene.

Vi studerte også hvordan man snakker om å kjøpe slike tjenester i offentligheten, og fant et betydelig ønske om normalisering av tjenestene etter et ønske hos tilbyder, som står i skarp kontrast til den moralske praksis.

Det er altså et viktig skille mellom det rasjonelle ønsket om at man bør gjøre som man vil, og det kulturelle krav til å vaske møkka si selv, ta vare på dine egne barn og kunne montere ditt eget IKEA-kjøp.

Den mest påfallende trenden ved Norge, er at vi har blitt et av verdens rikeste land, samtidig som vi har verdens mest gjerrige matkultur. Vi fortsetter å spise pellets og kraftfor til frokost og tørre brødskiver til lunsj, mens pengene renner inn.

Olav Thon spiser knekkebrød med brunost, selv om han kunne latt Hellstrøm lage mat til seg hver dag. Denne mildt sagt paradoksale holdningen viser altså at det ikke er et én til én forhold mellom inntekt og potensiell kvalitet. Mennesker fra fattige land prioriterer god mat, det gjør ikke vi.

Reising, kultur og fritid er ikke det samme som tjenester til hjemmet.

Selv det borgerlige partiet Høyre vil ikke la barna spise god lunsj på skolen. Som etter mitt syn, vil være den mest rasjonelle tjenesten vi burde unne oss. God mat og god næring for den neste generasjon.

Det virker i utgangspunktet som en god ide for en kvinne i tidsklemma å la noen andre kjøpe julegaver for dem. Jeg har sett flere eksempler der unge tiltaksfulle mennesker tilbyr slike tjenester, men dette er typiske handlinger man bør og vil gjøre selv.

Å sende au pairen eller polakken på dugnad, eller la cateringen levere maten, eller sende barna med taxi på skolen er helt utenfor norsk tankegang. Det er også herlig latterliggjort gjennom glitrende humorister som Robert Stoltenberg og Otto Jespersen. En parodi som nettopp viser hvor umulig det er for en nordmann å kjøpe slike tjenester.

Å sende barna på kostskole blir ikke engang humor.

Til slutt kan man jo spørre seg om hvem som skal yte disse tjenestene. For de velstående i Norge handler det om konsekvensen av innvandring og EØS.

Jeg spår nok et tiår med tørre brødskiver.

Et tjenerskap er mulig på lang sikt. Jeg bor selv i en leilighet med «pikeværelse», og typisk nok har bygget et stort kjøkken, der jeg er kokken selv.

Jeg tror tjenestekjøp vil være mer som representanter for et folk enn som privatpersoner. Våre tjenere på arbeidsplassen er innvandrere og EØS-ere.

Som sosialdemokrater med et likhetsideal spør vi oss om hvem som skal vaske for vaskehjelpen og hvem skal være butler for butleren, når de kommer inn i stua.