Nobels fredspris er en høythengende pris, uoppnåelig for de fleste av oss. Men mange av prismottakerne er helt vanlige mennesker – som har klart å bruke engasjementet sitt til noe positivt. Vi har alle noe å lære av dem, kanskje særlig akkurat nå.
En internasjonal pandemi truer helsa og livene våre, og legger enorme begrensninger på hverdagen vår. Klimakrisen krever handling og reduserte «privilegier» for å hindre en katastrofe.
Forskjellene øker. Vi ser økende mistillit og opprør mot institusjoner og det bestående i mange land. Destruktive krefter får mer plass. Sosiale medier anklages, med rette, for å skape ekko-kamre hvor likesinnede ytterliggående bringer ved til hverandres bål.
Akkurat nå, når maktesløshet og sinne truer med å ta overhånd, trenger vi heltene mer enn noen gang. Vi trenger bevisene på at enkeltmennesker betyr noe. Og vi trenger å bli minnet om at enkeltmennesker kan bryte gjennom og få med seg folk på en positiv endring.
Mot og evne til å skape
I USA fikk en enkelt kvinnes engasjement flere hundre tusen personer i staten Georgia til å registrere seg for å stemme ved presidentvalget.
En ung, skolestreikende jente i Sverige har satt klima på verdens agenda som ingen andre. Begge deler er talende bevis på at enkeltpersoners engasjement betyr noe, og kan føre til store endringer.
På Nobels Fredssenter forvalter vi historien om noen av de menneskene i verden som har gjort mest for å få til positive endringer.
De 107 kvinnene og mennene som gjennom tidene har fått Nobels fredspris, har gjort seg bemerket ved beundringsverdige handlinger, et imponerende mot og evne til å skape resultater til det beste for menneskeheten.
Og når vi ser nærmere etter på deres historie, var forbausende mange av dem helt vanlige mennesker med et spesielt engasjement for en sak.
Malala Yousafzai var en ganske vanlig skolejente i Swat-dalen nord i Pakistan, der Taliban hadde overtatt kontrollen.
Etter at hun ble skutt av Taliban på vei til skolen og ikke lot seg skremme til taushet, ble hun verdens kanskje fremste symbol på kampen for jenters rett til utdanning. Hun ble også historiens yngste fredsprisvinner og en inspirasjon for barn og unge over hele verden.
To kvinner fra Nord-Irland
I Nord-Irland opplevde Betty Williams og Mairead Corrigan også noe som skulle snu opp ned på livet. En dag i august 1976 kom en bil susende nedover gata der Betty Williams bodde.
Inne i bilen satt en mann som tilhørte IRA. Han ble forfulgt av væpnede menn. Et skudd falt. Bilen forsvant med den hardt skadde sjåføren hengende over rattet og traff en mor og hennes tre barn. Moren overlevde. Alle de tre barna døde.
En av naboene som styrtet til var Betty Williams. Mairead Corrigan var barnas tante. Sammen bygget de to kvinnene opp en grasrotbevegelse for å stanse volden i konflikten mellom katolikker og protestanter i Nord-Irland.
De arrangerte protestmarsjer og fredsmøter og inspirerte til dannelsen av fredsgrupper. Innen 1977 var det 60 slike grupper over hele Nord-Irland som drev lokalt fredsarbeid. Da Corrigan og Williams ble tildelt Nobels fredspris i 1977, sa Nobelkomiteens daværende formann Egil Aarvik:
«Betty Williams og Mairead Corrigan har vist oss hva de enkelte mennesker kan bety for fredens sak. De har lært oss at freden vi streber etter, er noe som må vinnes i og gjennom det enkelte menneske. Det er dette budskapet de har gitt fornyet kraft gjennom sin gjerning.»
Malala, Williams og Corrigan opplevde opprivende angrep på sin egen frihet. De kunne ha reagert med maktesløs fortvilelse eller destruktivt sinne. I stedet snudde de engasjementet sitt til noe positivt, de fikk andre med seg og skapte en positiv kraft for endring i verden.
Hver enkelt må bidra
Årets fredspris går til Verdens Matvareprogram som har et større og viktigere oppdrag enn noensinne. I kjølvannet av pandemien øker antall mennesker som sulter. Og selv om årets vinner er en stor FN-organisasjon, er ikke budskapet om enkeltmenneskets kraft mindre relevant.
Verden gjennomlever en krise som bare kan løses gjennom samarbeid og gjennom at hver enkelt av oss bidrar.
Samtidig har krisen gitt mange av oss mer tid og rom til å gjøre andre ting enn det som vanligvis fyller hverdagen vår. Og selv om de fleste av oss tilbringer mesteparten av tiden hjemme i stua eller på internett akkurat nå, har vi mulighet til å bidra til at verden beveger seg litt mer i riktig retning.
Når vi deltar i diskusjoner og samtaler i sosiale medier, kan vi sørge for å ikke fremme destruktive budskap, ikke spre konspirasjonsteorier og falske nyheter. Vi kan forsøke å gå ut av vårt eget, digitale ekkokammer og forstå andres synspunkter.
Se ut over egne problemer, og bruke den ekstra fritiden vi har fått til å engasjere oss i en sak eller organisasjon vi mener bidrar til noe positivt for verden. Og vi kan, slik som Corrigan og Williams gjorde, oppfordre andre til å engasjere seg.
Nobels fredspris er kalt verdens mest prestisjefylte pris. Den henger høyt, og er uoppnåelig for de aller fleste av oss. Men den kan og bør være til inspirasjon for oss alle.
Det å være et enkeltmenneske som bryr seg, og som gjennom sine små og store handlinger bidrar til å forbedre verden litt – det er innenfor rekkevidde for oss alle sammen.
