Sykehus-Norge styres ikke av styrene i foretakene, men av et nettverk av foretaksledere.
Planlagt ansvarsfraskrivelse
NRKs avsløringer om bulgarske IT-arbeideres tilgang til norske helseopplysninger har vakt oppstandelse. Også i Stortinget, hvor helseminister Høie raskt pekte på hvem som satt med ansvaret; styret i Helse Sør-Øst. Et styre de færreste kjenner til.
At ministeren ikke kan holdes ansvarlig for sikker ivaretakelse av helseopplysningene til mer enn to og en halv millioner nordmenn forundrer nok mange. Men ansvarsfraskrivelsen er faktisk del av planen for styringen i sykehusene.
Maktkonsentrasjon
Etter årtusenskiftet skulle staten overta som sykehuseier etter fylkeskommunene. Mange var bekymret for at dette ville føre til et press på minister og Stortinget. Sykehusene ble betraktet som uregjerlige villstyringer som måtte holdes stramt i tøylene.
Med staten som eier- og derved øverste ansvarlige – fryktet toneangivende byråkrater at helseministeren ville bli holdt ansvarlig i små og store saker. Og at budsjettene ville ese ut.
Problemet ble løst ved å omdanne sykehusene til statsforetak. Disse skulle igjen styres av regionale foretak. Styrene i foretakene ble gitt det formelle ansvaret. I tillegg ble foretakene lovpålagt å anvende en felles arbeidsgiverrepresentant – Spekter.
Resultatet har blitt en konsentrasjon av makt og monopol, med den viktige ”armlengdes avstand” til de egentlige ansvarlige – politikerne.
Bestillingsvedtak
Konstruksjonen har vist seg overmåte effektiv. Styrene unnlater å rapportere problemer og mangler oppover. Men departementet og minister har likevel styring, gjennom både formelle og uformelle kanaler. Når det oppstår problemer eller mangler kan politikerne toe sine hender, og peke på at sykehusstyrene er ansvarlige for virksomheten. Også for styrevedtak som skjer etter overordnet bestilling eller konsultasjon.
De færreste tror vel at outsourcing av IKT tjenester til en verdi av mange milliarder ikke har vært drøftet med eier før vedtaket fattes.
I hvilken grad er styrene egentlig i stand til å ta ansvaret de faktisk er pålagt? Overskuer de innholdet eller rekkevidden av vedtakene de fatter? Det er i beste fall usikkert. Styrene gjør vedtak etter bestilling fra ministeren, eller forslag fra foretakenes administrasjon.
Mange beslutninger er allerede bestemt i lukkede møter, de såkalte direktørmøtene i helseforetakene. Her føres det verken sakslister eller referat. I de fleste saker får styrene i realiteten beskjed om hva de skal mene.
I praksis fungerer ikke styrene som virksomhetens øverste ledelse. Styrenes viktigste funksjon er å sikre avstand, og å avlaste politikerne for ansvaret.
Skjuler problemer
Avstanden er beleilig for dem som til enhver tid sitter i posisjon, og tilsvarende ubeleilig for opposisjonen. Hadde politikerne hatt full styring ville systemet kanskje være truet av politiske skifter, og opposisjonens løfter. Men i praksis begrenses politikernes innflytelse av departementenes vilje.
At de anser dagens innretning som hensiktsmessig er det liten tvil om. Det gjelder også i det mektige Finansdepartementet. Å endre noe mot byråkratiets vilje er ikke enkelt.
Foretakenes ledelse – i forening med byråkratene i departementene – utgjør til sammen en styringselite. Eliten kontrollerer langt på vei også fortellingen om hvordan dette utvikler seg.
Ventelistene kan pyntes gjennom ulike former for triksing. Ansattes tilfredshet kan ordnes ved å unnlate å stille de vanskelige spørsmålene i de årlige medarbeiderundersøkelsene. Mangler eller uheldige utviklingstrekk kan altså i det lengste tildekkes. Uten «checks and balances» – styres utviklingen i sykehusene.
Makteliten evaluerer seg selv
Likevel har kritikken mot organiseringen tiltatt. Bent Høie gikk altså til valg på å få endret modellen. Som minister nedsatte han Kvinnsland-utvalget for å utrede en alternativ organisering – uten regionale foretak. Men i Kvinnsland-utvalget satte Høie langt på vei den samme makteliten til å utrede hvordan problemet kunne løses.
Utvalget foreslo da også – stikk i strid med bestillingen i mandatet – en ytterligere maktkonsolidering i de fire regionale foretakene. De færreste som har fulgt saken lot seg overraske. Organiseringen vedtatt ved foretaksreformen i 2002 klarte seg altså også i denne omgang.
Da sykehusene ble omgjort til statsforetak i 2002 ønsket man politisk distanse. Det har man fått. Ulempene ser vi blant annet ved gjentatte ventelisteskandaler og i saken hvor norske helseopplysninger havnet utenfor kontroll i Bulgaria.
En usunn sykehusstyring som utvikler seg i gal retning. I England – som ligger noen år foran oss i utviklingen – ligger sykehusene nå med brukket rygg.
Vårt hjemlige system er likevel stabilt – fordi det er beleilig for de sittende politikere, og fordi det ikke er lett å rykke makten ut av nettverket som i dag sitter i posisjon.
Følg NRK Debatt på og
Christian Grimsgaard er i tillegg til tillitsvalgt ved Oslo universitetssykehus og Legeforeningen også styremedlem i Helse Sør-Øst og tidligere medlem av Kvinnslandutvalget.
