Knut Arild Hareide har gjort noe så sjeldent som å dele tvil denne uken. Han er neppe den eneste politikeren som har tenkt tankene, men han er en av få som har vært åpen om det. Problemstillingen er kjent fra alle typer toppjobber i det norske samfunnet: nå er også menn begynt å lure på om en knallhard prioritering av jobb, som uten unntak går på bekostning av familie, er meningen med livet.
Deler frustrasjonen
Kanskje hadde et annet tidspunkt for denne tankeluftingen skapt en større, og bedre debatt. Slik det kom ut nå, sitter vi igjen med et spørsmål som er større enn tvilen til Knut Arild Hareide: Hva vil KrF? Det åpenbare svaret er ny regjering, der KrF sitter på innsiden.
Et forsøk på å svare ordentlig, gir et mer sammensatt svar.
KrF deler frustrasjon med særlig Venstre etter åtte år med rødgrønn flertallsregjering. Høyre og Frp har neppe regnet med å ha noen særlig innflytelse over beslutningene til en rødgrønn regjering. Sentrumspartiene bygger imidlertid sin politiske eksistens på erfaringen med at de ofte spiller en eller annen rolle, uansett regjering. Mindretallsregjeringer gir spillerom for sentrumspartiene. Det er ikke rart at både Venstre og KrF drømmer om det.
LES: Solberg håper Hareide ombestemmer seg
Det store prosjektet
I KrF er nok drømmen enda mer levende enn i Venstre. Derfor er ikke KrF og Knut Arild Hareide så opptatt av hvem som skal sitte i en eventuell borgerlig regjering etter valget. For KrF kan det være et poeng i seg selv å få reetablert mindretallstradisjonen i norsk politikk. Hareide slår fast at han har et sterkt ønske om et regjeringsskifte, og at han vil delta i diskusjonen om hvordan det skal foregå. Men han er tilsvarende tydelig på at han har vanskelig for å se for seg KrF i regjering med Frp, og sier dermed at han ikke har stor tro på en ny flertallsregjering.
Skal Hareide få det han ønsker seg, som er en Høyre-Venstre-KrF-regjering, eller en ren Høyre-regjering, må Frp gjøre et riktig dårlig valg. Så dårlig at Frp selv ikke ser seg tjent med å sitte i regjering. Gjør Frp et greit valg, kan vi få en blåblå regjering, med en eller annen form for støtte fra KrF og Venstre.
I en slik situasjon kan Hareide gå i gang med sitt store prosjekt: modernisere et parti som desperat trenger det, og prøve å samle sentrum i norsk politikk frem mot valget i 2017.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Et bredere parti
For å ta det første først, moderniseringen av KrF: Under landsmøtet i helgen vil partiet, til kun spredte protester, kvitte seg med de siste restene av bekjennelsesparagrafen. Det er ikke i nærheten av nok hvis målet er å modernisere KrF, altså gjøre det til et bredere folkeparti, med klangbunn hos nye velgergrupper. Skal Hareide greie å utvide KrF, må han gå grundigere til verks.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
En titt på partiets førstekandidater til høstens stortingsvalg vitner ikke om veldig mye nytt blod i organisasjonen. Tvert imot. Med valget av liberale Knut Arild Hareide til partileder, reagerte deler av organisasjonen med å løfte frem mer konservative krefter i andre deler av partiet. Nestleder Dagrun Eriksens nederlag i kampen om førsteplassen i Vest-Agder, var i så måte et tungt slag for Hareide. Han har ikke mange å spille på, uansett hvor stor stortingsgruppen skulle bli. Han må bygge opp nye folk, gjerne kvinner. Men han må gi dem tid til å bygge seg plattformer i partiet. Ingen ønsker flere skjebner som den som ble Inger Lise Hansen til del.
Reunion?
Parallelt med at organisasjonen må bygges og moderniseres, må det samme skje med politikken. Det tar tid. Erkjennelsen av alt som må gjøres i partilederrollen kan ha påvirket Hareides tanker om en statsrådspost i en mulig borgerlig regjering. Skal han bygge sitt parti, og ikke minst utvikle en base blant velgerne, kan det være lettere å gjøre det på utsiden av en regjering enn på innsiden. Erfaringen viser at de små partiene slites mest når de sitter i koalisjon med Høyre eller Arbeiderpartiet.
Det andre punktet, en samling av sentrum, er mer komplisert. Det involverer to andre parti, Senterpartiet og Venstre, som i øyeblikket har tatt klare valg i hver sin retning. Det er ikke lett å se for seg hvordan de gode, gamle sentrumskameratene skal gjenoppstå. Men, og uten sammenligning for øvrig: det finnes flust av eksempler på rockeband som er oppløst for godt, men som drar på reunionturné den dagen inntektene blir for fristende. Slike reunions skjer imidlertid sjelden hvis en i bandet lever godt av en ny karriere, som Senterpartiet mener det har gjort de siste årene. Uansett er det taktisk krevende å regne med det, og for KrF er utfordring nummer én ikke å forsvinne inn i skyggen, uansett hvem sin skygge det er.
For de rødgrønne er KrFs tvil om regjeringsdeltakelse gode greier. Da kan de snakke ufortrødent om en blåblå regjering, uten å nevne småpartiene. Slik blir konfliktene tydeligere, og valgkampen enklere å orientere i. Her ligger også den store risikoen for KrF, og dilemmaet knyttet til å lufte så mye tvil om en ny regjering. Partiet risikerer å forsvinne fra alles radar: de rødgrønne, som de skal drive valgkamp mot, mediene, og til slutt velgerne.
