«Det er ingen norske filmskapere som våger å utfordre sjangre og konvensjoner og med det markere seg på de store festivalene». «Norsk film har for få kvinnelige hovedrolleinnehavere og for få kvinnelige filmskapere». «Det lages for lite barnefilm i Norge». «Norske filmskapere må i større grad engasjere seg politisk med filmene sine».
Siden jeg på begynnelsen av 2000-tallet begynte å følge norsk film tett, har setningene ovenfor preget den norske filmdebatten.
Og til tross for at det er vanskelig å være fullstendig uenig i påstandene, er det gledelig å se at de norske filmene som får premiere i 2013 – i hvert fall på papiret – vil tvinge bort den mest banale formen for kritikk mot norsk film («norsk film» er for øvrig en ekstremt lite dekkende og trøttende paraplybetegnelse, den benyttes alt for ofte og er utelukkende ødeleggende for norsk film per se. Se, der ble den benyttet igjen).
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Mest spennende året på lenge
23 norske spillefilmer kjemper om publikums oppmerksomhet neste år. Syv av dem er barnefilmer, i hvert fall tre av dem er kjærlighetsfilmer og en av dem er en filmatisering av den kjønnshårløse sjekkeboka «Pornopung». Likevel vil jeg velge å påstå at dette er et av mest spennende norske filmårene på lenge. Det er flere grunner til det.
Først til påstanden «det er ingen norske filmskapere som våger å utfordre sjangre og konvensjoner og med det markere seg på de store festivalene».
I 2013 er Bård Breien kinoaktuell med «Privatdetektiven», et av de mest vågale filmprosjektene jeg har fått beskrevet på lenge. Filmen er en noir-inspirert detektivhistorie, med hatt og frakk, der hovedrolleinnehaveren spilles av en ung, norsk mann med downs syndrom. Hvis filmen kvalitetsmessig ender i samme liga som Breiens «Kunsten å tenke negativt», er dette en film som vil prates om på filmfestivaler verden over. Folk prater om den allerede nå, ni måneder før premieren.
HOLD DEG OPPDATERT PÅ FILM: Se Filmbonanza i nett-TV
Mer lek med form og metode
«Blind» er en annen film jeg forventer vil markere seg internasjonalt. Filmen er skrevet og regissert av Eskil Vogt («Reprise», «Oslo 31.August») og skildrer – så vidt jeg vet – blinde Ingrids opplevelse av verden rundt seg.
En tredje film som våger å utfordre konvensjoner er «Sjalusi». Regissør Hanne Myren har tidligere produsert og regissert en rekke gode dokumentarfilmer («Jenter») og med «Sjalusi» har hun arbeidet nærmest uten manus, og i stedet latt skuespillerne improvisere.
Dette er en arbeidsmetode og en slags ny-realisme innenfor filmkunst som begynner å få fotfeste, og både 2013-aktuelle Eirik Svensson («En som deg») og Arild Østin Ommundsen («Eventyrland») har arbeidet på samme måte.
De endelige resultatene gjenstår selvfølgelig å se, men å påstå at norske filmskapere fremdeles ikke våger å leke med form og metode er feil.
«Norsk film har for få kvinnelige hovedrolleinnehavere og for få kvinnelige filmskapere»
Fire av 23 regissører er kvinner, og seks av 16 hovedrolleinnehavere er kvinner. Muligens en for lav prosentandel dette, men det er likevel en utvikling i riktig retning, noe som gjør det nokså urimelig å rase mot lav kvinneandel neste år.
Mer politisk engasjement
«Norske filmskapere må i større grad engasjere seg politisk med filmene sine».
Etter 12 «Varg Veum»-filmer er det vanskelig å være uenig i denne påstanden, men neste år får vi norske spillefilmer om flyktningsproblematikk, oljevirksomhet og krigsdeltagelse.
Nå gjenstår det å se om Hisham Zamans «Før snøen faller», Erik Skjoldbergs «Pioner» og Erik Poppes «A Thousand Times Good Night» faktisk problematiserer og tvinger frem selvransakelse, eller om de bare benytter tematikken som bakteppe for engasjerende og dramatiske spenningshistorier.
Jeg håper på det første, og ønsker meg at norske fiksjonsfilmskapere til neste år klarer - og ønsker - å skape mer debatt enn den om vanskelige arbeidskår og lite penger.
Barnefilmer resirkuleres
Jeg spår for øvrig at «Pioner» - med Aksel Hennie i hovedrollen - og «A Thousand Times Good Night» - med Juliette Binoche – blir blant neste års publikumstrekkere, sammen med Mikkel B. Sandemoses «Indiana Jones»-inspirerte eventyrfilm «Gåten Ragnarok», Tommy Wirkolas «Kill Buljo 2»- og ikke minst bunken med norske barnefilmer.
Neste år får nemlig hele sju norske barnefilmer premiere. Og med en relansering av kjente og kjære titler som «Mormor og de åtte ungene», «Flåklypa», «Pelle Politibil» og «Albert Åberg», burde kinobesøkskravet fra Kulturdepartementet være innenfor rekkevidde. (At en stadig relansering av kjente merkevarer også bidrar til en viss stagnasjon, får så være.)
Hvis «Kon-Tiki»-gutta i tillegg vinner Golden Globe og blir nominert til Oscar (noe jeg tror de kommer til bli), er det fare for at norsk film i 2013 blir en kvalmende, selvtilfreds gjeng.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Fortsatt et stykke igjen
Derfor er det viktig å si, før året har begynt, at vi fremdeles har et lite stykke å gå før vi er like gode som danskene.
For eksempel er Lars von Trier aktuell med «Nymfoman», en rimelig eksplisitt beskrivelse av en kvinnes seksualitet fra fødsel til 50-årsalderen. Filmen utgis i to versjoner. En med kjønnsorganer i bevegelse. En uten.
Ikke at det er flere kjønnsorganer jeg ønsker meg - og jeg håper jeg har sett sexscener i båter fylte med stinkende sei for siste gang - men norske filmskapere kan med hell våge å provosere litt mer.
Slik at den internasjonale filmbransjen reagerer med avsky og buing til en norsk film som deltar i hovedprogrammet i Cannes i 2014.
