Trond Giske er en fascinerende politiker.
Personlig traff jeg ham første gang i 1992 under Arbeiderpartiets dramatiske landsmøte der Gro Harlem Brundtland varslet sin avgang som partileder, og der Torbjørn Jagland ble valgt. Et av de store øyeblikkene i Arbeiderpartiets nyere historie.
Jeg husker, der vi satt og skravlet i radioens kaotiske landsmøtestudio i en korridor i Folkets Hus, at den ferske AUF-lederen gjorde inntrykk. Selvsikker og med skarpe analyser. «Han kommer vi til å se mer av» smilte min daværende sjef Håvard Narum megetsigende da han gikk ut av døra. Så rett han fikk.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Vennskap
Konfliktsakene har stått i kø de siste månedene. Medielogikken er slik at terskelen for å sette søkelyset på sak nummer to og tre blir stadig lavere, hvis de nye eksemplene har elementer som minner om sak nummer én.
Bildet som er blitt skapt av Giskes kritikere er at dette er en hyperaktiv politiker som skaffer sine venner posisjoner de ellers ikke hadde fått. En slags nettverkskorrupsjon.
Venner + Giske = korrupsjon
De to siste sakene om Entra og Telenor har det til felles at nøkkelpersoner i konflikten er Trond Giske og venner i trøndelagsmiljøet: Rune Olsø og Tore O. Sandvik. Ingen av sakene er så langt avsluttet.
De som uttaler seg tar forbehold «… inntrykket er at statsråden prøvde å legge press for å få sin venn inn i styret. Det er i så fall uryddig og i strid med de retningslinjer regjeringen og Stortinget har vedtatt», skriver Dagsavisens Arne Strand 24 oktober.
LES OGSÅ: Norge er rystet. Giske har venner.
Fakta på bordet
I så fall er det alvorlig. Det gjenstår å få fakta på bordet. Dokumenterte fakta.
Det mest pikante er påstanden om utilbørlig press for å få vennen Tore O. Sandvik inn i Telenor-styret. Sakens alvor henger på dokumentasjon av nettopp dette forholdet.
Enkelte mener den allerede finnes. Høyres Per Kristian Foss sier for eksempel til dagens Næringsliv 24. oktober at uttrykket «innspill» ikke er dekkende, og at kilden for henvendelsen er åpenbar. Den er Giske, sier Foss, som ifølge avisa mener det allerede er dokumentert at statsråden la press på Telenors organer. Nå vil kontrollkomiteen riktignok skrive brev der Giske blir bedt om å rydde opp i påstandene før den konkluderer. Men uten at de som selv opplevde presset kommer fram og sannsynliggjør det, vil påstanden fremdeles henge i lufta og være vanskelig å bevise.
Begeret er fullt?
Arbeiderpartiet er bekymret for saken. Regjeringen er bekymret. Det er først og fremst det inntrykket som er skapt de siste månedene som uroer, med tanke på neste år valg. Kontrollkomiteen er blitt Stortingets viktigste komite, og den viktigste mobiliseringsarena for opposisjonen.
Og den får fortløpende servert - og skaffer seg - mat. Før blekket er tørt må nye brev skrives. I stedet for å komme fram med sin fortelling om et skjebne- og retningsvalg mot en offensiv og selvsikker høyreside, blir Arbeiderpartiet hengende fast i en suppe av inhabilitets og vennskapsutnevnelser.
Giske-fløy
I Arbeiderpartiet får en ulike svar om Giskes stilling. Han har vært omstridt siden ungdomstida.
Som leder i AUF snudde han kursen mot venstre sammenlignet med forgjengerne Turid Birkeland og Jens Stoltenberg. Gjennom kampen mot EU forsterket han sin stilling som uformell leder av partiets annet sentrum. Den rød-grønne alliansen blir av hans tilhengere sett på som det endelige gjennombruddet for venstrefløyen og Giskes linje etter nederlaget for Stoltenbergs kortvarige høyreeksperiment i regjering i 2001.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Usikker på Giske
Hans kritikere i partiet anerkjenner Trond Giskes politiske talent. Sammen med Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre er det ingen som fronter partiets politikk mer effektivt. Han bidrar til bredden i partiets profil.
Samtidig er de dypt bekymret for hans arbeidsstil. De kjenner igjen det som nå skjer i den praksis han utviklet helt fra tida i AUF. Kritikerne beskriver en politisk aktør som hele tida utfordrer grensene . «Han baserte seg på underhåndsavtaler og rå maktbruk der flertallet alltid hadde rett», slik en sier det.
Denne delen av partiet frykter nå at det som er påstanden i de siste sakene skal vise seg å stemme. At det faktisk har skjedd utilbørlig press for å få fram egne kandidater. Det fortvilte, opplever de jeg snakker med om dette, er at saken er ute av deres hender. Det er fullstendig opp til Giske selv å rydde opp og legge saken død. Partiet er avhengig av at Giske nok en gang utnytter sine politiske muskler fullt ut – til å legge stormen bak seg og gå videre.
