Jeg går i førsteklasse på videregående. Mange jeg kjenner sliter psykisk. Det er manglende mestring, det er tap av sosiale sammenkomster og relasjoner. Men verst av alt, flere er ikke motiverte for å leve.
Etter pandemien kom epidemien av psykiske problemer. Eller er det egentlig problemer?
Vi som har kjent på utfordringer selv og kjenner andre som kjenner enda mer på det, ser likevel en vei gjennom livet, med eller uten medisinering. Alle som lærer «the hard way» kommer sterkere ut på den andre siden.
At alle går rundt og psykeliggjør min generasjon, gjør det ikke noe bedre. Vi har mange kamper å kjempe, flere kamper enn det mange av dere fra andre generasjoner har hatt.
Men mange av oss trenger litt hjelp.
Det er ventelister i psykiatrien, spesielt for ungdommen. Mange har behov for noen å snakke med, og de fleste synes at det bør være alle andre enn foreldre. Min erfaring er at besteforeldre funker bedre, for de som er så heldige å ha slike. Men å komme tilbake fra kommunens helsetilbud og gå rundt å knaske antidepressive og angstdempende medisiner, er ingen løsning.
Ungdommer går rundt og tygger Zoloft og Sertralin som om de må redde seg fra livet. Hva skjer?
Unge som søker hjelp, får den oftest gjennom medisiner. Det er enklest for legen eller psykologen, men kanskje også noe de oppfordres til gjennom markedsføring? Rett før jul avslørte NRK markedsføring av opioid-midler rettet mot norske leger.
I USA gikk det riktig galt. Leger skrev ut sterkere og sterkere medisiner til pasientene, og i 2017 sa tidligere president Donald Trump at det var en nasjonal «narko»-krise.
I Norge meldte Legemiddelverket i fjor om mangel på angstdempende medisin.
Jeg vet ikke hva som skjer, men ifølge FHI blir hver fjerde ungdom med førstegangsdepresjon behandlet med antidepressiver. Ja, disse «lykkepillene» kan være redningen for noen, men tenk hvordan det er å være ungdom. Det er herlig på mange måter: fester, møte nye mennesker, forme livet. Men med oppturer kommer nedturer.
Kjærlighetssorg er normalt, å føle seg nedtrykt er normalt, og det å føle på stress er normalt.
I bunn og grunn trenger man en som har forståelse og lytter, mens pillene blir en shortcut til lykken. Og hos mange er det snart ikke mer kunstig lykke å lokke frem.
De skrale bevilgningene til psykisk helse, og dermed lettvinte løsninger fra behandlere, fører til at ungdommer velger å få tak i «medisiner» selv. Og de «medisinene» finner man ikke i Felleskatalogen. «Grønt», «brunt» og «cola» finner man på det reseptfrie apoteket på gata, hvor de bare tar cash.
Det er ingen snarvei til lykke. Verken gjennom medisiner eller «medisiner». Men veien til de gode og trygge samtalene som ungdom som sliter trenger, har blitt lenger.
Norge har en mangel på psykologer, og terskelen for å forskrive medisiner for å hjelpe unge som sliter psykisk blir lavere. Psykologene ser en enklere utvei ved å anbefale pasienten å få medisiner av fastlegen enn ved å faktisk prate og lytte.
Piller er det siste vi ungdommer trenger. Vi trenger et skikkelig finansiert psykiatrisk helsevesen med tid til hver enkelt.
Les også:
