NRK Meny
Replikk

Gammelmodig om ekstremisme

Kritikken fra redaksjonssekretær i Vepsen Tor Bach avslører svakhetene i egen tilnærming til ekstremismeproblemet i vår samtid, skriver Shoaib Sultan og Rune Berglund Steen fra Antirasistisk Senter.

Norwegian Defence League utenfor Oljemuseet i Stavanger

Langt mer interessant enn hvor mange titalls demonstranter som møtes her og der - noe det faktisk er svært lett å følge med på - er er potensialet for ekstrem vold i ulike miljøer, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser Norwegian Defence League som demonstrerer i Stavanger.

Foto: Ole Andreas Bø / NRK

Dette er et svar til Tor Bachs kronikk «Relativisering av jihadister», red. anm.

Tor Bach synes en gang for alle å ha bestemt seg for at det er hvor mange personer de ulike ekstreme gruppene er i stand til å mønstre i gatene som mest presist måler betydningen til en gruppe eller et miljø.

Dette var kanskje en god tilnærming på 80- og 90-tallet, men per i dag kan det bare være en del av en større helhet. 22. juli viste tydelig hvor begrenset gyldighet en slik tilnærming må ha. Også drapet i Trondheim på en muslimsk mann i august 2008 demonstrerer at potensialet i visse typer hat ikke er direkte proporsjonalt med antallet støvler på asfalt.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Det mest interessante er potensialet

Langt mer interessant enn hvor mange titalls demonstranter som møtes her og der - noe det faktisk er svært lett å følge med på - er er potensialet for ekstrem vold i ulike miljøer - noe som nødvendigvis er langt vanskeligere å vurdere. Potensialet for vold kan i så måte være like sterkt hos personer som primært uttrykker seg på nett som hos personer som står og tramper foran en ambassade de hater.

Bach viser underveis til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) for å finne støtte for sin analyse, og slutter seg dermed til en tilnærming som vi mener trenger et kritisk blikk.

Når PST etter 22. juli eksempelvis kom med påstander om at trusselbildet ikke var endret (uten at PST ifølge eget utsagn hadde fulgt med selv på de verste høyreekstreme nettstedene), og deretter om at muslimsk ekstremisme forblir den største terrortrusselen, har vi satt et spørsmålstegn ved om grunnlaget for denne vurderingen nettopp er en slik gammelmodig tilnærming som beskrevet ovenfor.

Nedtoner risikoen

Det er her spesielt viktig at sivilsamfunnet bidrar med alternative perspektiver, ikke minst i lys av at PST tidligere har vist at de ikke har hatt fokuset festet på alle de riktige stedene. Det er ingen tvil om at PST må ha blikket festet på muslimske ekstremister, men det må være like sterkt fokusert på muslimhatere. Bach synes merkelig oppsatt på å nedtone risikoen fra de ideologiene og dels miljøene som faktisk har vist seg mest farlige i Norge de siste årene, og tilsynelatende langt på vei fordi Vepsen holder fast ved hodetelling som analytisk utgangspunkt.

Hva gjelder definisjonene av ulike grupper og hvordan de best kan plasseres langs en tenkt politisk akse, er det ingen tvil om at dette er en kompleks debatt. Bach forsøker imidlertid å forenkle den ved å late som at det finnes et fasitsvar. Vi har aldri hevdet at muslimske ekstremister er identiske med noen av de avartene som normalt defineres som høyreekstreme, kun at det er rimelig å plassere dem i samme ende av spekteret. Som Bach godt vet, er det også langt fra slik at alle høyreekstreme deler eksakt samme ideologiske trekk.

Relevante og interessante fellestrekk

Et religiøst diktatur av den typen Profetens Ummah ønsker seg, er ikke identisk med europeiske fascisters visjoner og tidvis realiteter. Muslimske ekstremister har et annet utgangspunkt enn europeiske fascister, og resultatet er dermed heller ikke identisk.

Dette endrer ikke på at det kan være både relevant og interessant å se på fellestrekk ved en type verdensanskuelse som er preget av frykten for et samfunn i forfall og behovet for et totalitært tilsvar for å opprettholde konservative verdier.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Ummah og nasjonalisme

Bachs metodikk for å svare oss er å trekke frem noen kriterier og så foreta en nokså overfladisk sammenligning. Det er helt riktig at «grupper som Profetens Ummah mangler… den nasjonalisme som kjennetegner fascismen...», men kun hvis man definerer «nasjonalisme» smalt. «Ummah» betyr imidlertid nettopp «nasjon», og er en vel så steil avgrensning av innenfor- og utenforskap som noe fascismen eller nasjonalsosialismen falbød.

Det relevante fellestrekket er nettopp denne oppdelingen av verden i et absolutt innenfor og et absolutt utenfor, preget av (svært) konservative verdier. At det konservative verdiinnholdet i de ulike systemene har mange fellestrekk, hopper Bach samtidig bukk over. Likheten blir enda tydeligere hvis man ser på vår tids muslimhatere, som nettopp har fokus på kulturkrets eller «sivilisasjon» som et avgjørende skille, akkurat som muslimske ekstremister.

Unødig skyttergravskrig

Noen har definert tenkning som å se forskjeller, andre som å se likheter. I realiteten trengs begge deler. At dette utgjør den «relativisering av jihadister» som Bach påstår i kronikken, er under enhver omstendighet vanskelig å se. Vi opplever vel heller at Bach tar et oppspill til en nyansert debatt og forsøker å gjøre det til en litt unødig skyttergravskrig.

Back fletter ellers inn noen insinuasjoner mot oss underveis, som når han forsøker å diskreditere det vi skulle ha av faglig tyngde ved å påstå at vi har fulgt Profetens Ummah «i media» gjennom et år. Bach har selvsagt ikke oversikt over vårt arbeid med å samle informasjon om Profetens Ummah eller andre temaer, og ville nok stå seg best på å unngå argumentasjon av denne typen.

At vi på grunn av en definisjon som Bach er uenig i «melder oss ut» av debatten, er simpelthen nokså meningsløst.