NRKs nyskapende journalistikk om nedbygging av norsk natur gjør inntrykk, men debatten om løsninger går seg fast i gamle spor. Naturvern løftes frem som svaret på det meste, til tross for at historien viser at vern kun betyr noe så lenge politikerne mener det er viktigst. Dét gjør de sjelden når de må velge mellom naturvern og næringsutvikling.
Skal naturen få varig beskyttelse mot ivrige utbyggere, er vi nødt til å redusere behovet for å bygge nytt. Det krever at vi tar tak i kjernen av problemet:
Hvert år utvinner vi over dobbelt så mye ressurser fra naturen som den er i stand til å reprodusere.
50–80 prosent av verdens totale land-, material- og vannforbruk stammer fra husholdningene, og husholdningsforbruket har doblet seg i Norge siden 1990. Samtidig ombruker vi bare 2 prosent av materialene i økonomien. Resten havner i forbrenningsovnen eller på søppeldynga etter førstegangs bruk.
Etter hvert som overforbruket øker blir det mindre natur igjen. Dermed svekkes reproduksjonsevnen til naturen ytterligere, tilgangen til råvarer blir mindre og vi står i en nedadgående spiral som setter naturen under stadig større press.
Så langt har det gått at World Economic Forum nylig plasserte mangel på naturressurser på fjerdeplass på listen over globale risikoer de neste ti årene.
Så lenge motoren i den globale økonomien er forbruksvekst, ligger naturen tynt an. Skal vi klare å ta vare på den, må vi bytte ut den økonomiske drivkraften. Det er krevende, men heldigvis vet vi mye om hva som skal til for å bygge opp en sirkulær økonomi som ikke sløser bort 98 prosent av materialressursene på første forsøk.
Hyttemarkedet er et aktuelt eksempel. Det er cirka 450.000 hytter i Norge. De står tomme 300 dager i året og har dermed en ledig overnattingskapasitet på 135 millioner døgn. Likevel fortsetter vi å bygge ned 7 millioner m² natur for å bygge over 5000 nye hytter hvert år.
Når hyttene våre står tomme 83 prosent av tiden, er det for dumt å bygge enda flere.
I stedet bør vi ta grep for å få mer ut av den hyttekapasiteten som allerede finnes. Det gjør vi best ved å stimulere folk til å dele hyttene sine, for det er vi ikke flinke til i dag. Ifølge Prognosesenteret leier kun 6–7 prosent ut hytta på jevnlig basis.
For å etablere nye vaner trenger vi bedre løsninger som gjør det enklere og mer attraktivt å leie ut hytta.
I dag må man ta interiørbilder, lage annonser, svare på spørsmål, rydde, vaske og gjøre alt klart til leietakerne kommer – og etter at de har dratt.
Det er rett og slett mye styr å leie ut hytta – og styr er det verste vi vet. Derfor lar vi hyttene stå tomme, selv om vi kunne ha tjent penger på at andre bruker dem.
Å gjøre det enkelt å leie ut hytta, er heldigvis ikke så vanskelig. En enkel løsning kan være en vertskapstjeneste som håndterer dialog med leietakere, praktiske forberedelser og rengjøring ved ankomst og avreise. Dessuten kan de levere tilleggstjenester som å fylle opp kjøleskapet med lokale delikatesser eller aktivitetstilbud med kjentmenn som vet alt om de beste naturopplevelsene og attpåtil har med seg alt utstyret du trenger for å få en begivenhetsrik tur.
Å utvikle attraktive utleieløsninger er altså ganske enkelt. Utfordringen ligger i at dagens skatte- og avgiftssystemer gjør det mer lønnsomt å bygge for salg – enn å få folk til å dele på de hyttene som allerede eksisterer.
For å få fart på delingsviljen trenger vi derfor politisk pisk og gulrot. Ved å kutte skatt på utleie av hytter, blir det mer lønnsomt å leie ut for enkeltpersoner.
Skal det få full effekt, må politikerne også svinge skattepisken og innføre en naturskatt som gjør det dyrt å bygge nytt, slik at selskapene i hyttemarkedet vil tjene på å legge om sine forretningsmodeller i retning av naturvennlige og delbare løsninger.
Et slikt skattegrep vil både få fart på utviklingen av bedre utleieløsninger, men også til at vi får hytter som ser annerledes ut. Det vil nemlig gi økonomisk mening å legge til rette for fysiske delings- og fellesfunksjoner som gjør det enkelt å få mer ut av både eksisterende og nye hytter – for full stopp i byggingen blir det neppe med det første, uansett.
Delbare utstyrsboder og systemer som gjør det enkelt å booke nabohytta når man får besøk – fremfor å bygge et eget anneks som mange gjør i dag – er noen enkle eksempler.
Fysisk integrasjon av lokale tilbud vil også gjøre det lettere for lokale bedrifter å levere verdiøkende tjenester til de som bruker hyttene, samtidig som verdiskapingen for både hytteselskaper og lokalsamfunn øker.
I stedet for 300 døgn med kalde senger og forlatte hyttelandsbyer, vil en økt satsing på deling og utleie gi forutsigbare inntekter for et lokalt næringsliv hele året igjennom.
Samtidig tar det bort behovet for å bygge ned natur. Dermed kombinerer den sirkulære hyttefremtiden både næringsutvikling og naturpolitikk på en måte som det er lett å like for alle.
MER FRA YTRING:
