Full klinsj i fjøset

Det er lenge siden det har vært så lite stille i norske fjøs som i år. Særlig tre forhold gjør årets jordbruksforhandlinger ekstra komplekse.

Kalver på Engeløya i Steigen.
Foto: Synnøve Sundby Fallmyr / NRK

Bøndene krever over 2 milliarder. Staten tilbyr under halvparten.

Noe er ved det gamle; avstanden mellom partene synes uoverkommelig stor fra start.

I år er det særlig tre forhold ved bøndenes krav som gjør det krevende å se for seg at staten kan innfri tilbudet: Stor avstand, systemkritikk og stordrift.

Rent politisk er det også et krevende farvann.

Stor økonomisk avstand

Bøndene krever å redusere inntektsgapet mellom lønnstakere og bonden. Reduksjonen må være kraftig, mener bøndenes organisasjoner i sitt krav til staten.

Her kommer en del tall: I rene kroner krever bøndene en inntektsvekst på 48.700 kroner pr. årsverk. De tilbys 18.700 kroner.

Staten legger 960 millioner kroner på bordet. 490 millioner skal bevilges over statsbudsjettet, 400 millioner skal tas i prisøkning som vil komme til syne på prislappen i butikken.

En normalhusholdning vil måtte betale 200 kroner mer for likt matinnkjøp neste år.

Politisk gir kravet mening på den måten at stortingsflertallet i 2017 la opp til et langsiktig mål om at inntektsgapet skulle reduseres.

Da KrF ble en del av den daværende flertallsregjeringen Solberg, fikk de forhandlet inn en setning i regjeringsplattformen som ikke stod i den forrige: « ... er det viktig å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre i samfunnet.»

Olaug Bollestad med med en bunt gulrøtter

I likhet med bøndene vil KrF reduserer inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet. Derfor er forventningene til landbruksminister Olaug Bollestad store.

Foto: Carina Johansen / NTB

KrF understreket holdningen i en uttalelse vedtatt på helgens landsmøte.

Da Høyre, Frp og Venstre satt i mindretallsregjering var politikken at «Målet er at inntekter for bonden i største mulig grad skal hentes fra markedet.»

Når bøndene nå stirrer Olaug Bollestad i øynene og kommer med krav, er det selvsagt med store forventninger.

Systemet

Grunnlaget for jordbruksoppgjøret er at Budsjettnemnda legger frem sine tall. Det er omfattende statistikk som skal vise rikets tilstand så godt det lar seg gjøre i et regneark.

I år sier store deler av Bonde-Norge at de ikke stoler på tallene.

Forhandlingsleder Viil Søyland presenterer tilbudet fra staten.

Staten legger frem sitt tilbud til bøndene. Tilstede er også leder i Norsk bondelag, Las Petter Bartnes og Kjersti Hoff, leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Foto: Torstein Bøe / NTB

Foto: Torstein Bøe / NTB

– Vi har mistet tillit til Budsjettnemnda, sa leder i Bonde- og småbrukerlaget, Kjersti Hoff, da kravet ble lansert 27. april.

Forut for organisasjonenes krav har det vokst frem et omfattende bondeopprør utenfor de to etablerte organisasjonenes medlemsmasse og regi.

Raseriet over systemet og tallmaterialet retter seg hovedsakelig mot staten. Men den jevne bonde kommer ikke fra at organisasjonene deres har vært en del av systemet og lent seg på budsjettnemndas tall og faktagrunnlag i en årrekke. De går ikke fri fra all kritikk, når de har vært med på leken.

Kravet fra norske gårdstun er en systemrevolusjon. Staten tilbyr et utvalg som skal jobbe over tid med dette. Organisasjonene mener det er konstruktivt.

Med et glødende opprør på den ene siden, og en stat med lite forhandlingsrom, setter det bondeorganisasjonene i en svært krevende posisjon. Spesielt når kontrollen og regien på opprøret er utenfor deres kontroll.

Stordrift

Bondelaget og småbrukerlaget er enige om at små- og mellomstore bruk må komme bedre ut enn i dag. Spesielt de som driver med kyr og geiter.

Ved å senke kvotetaket, som det heter, vil stordrift få mindre støtte enn i dag og i mindre grad lønne seg. Staten har ikke imøtekommet eller omtalt dette særlig i sitt tilbud til bøndene.

For KrF er det uproblematisk å løfte små og mellomstore bruk i distriktene. Det ligger i partiets kjernepolitikk. For Høyre er det en langt større innrømmelse å skulle komme bøndene i møte på dette.

Da Sylvi Listhaug (Frp) var landbruksminister, var det viktig å satse på store bruk. Det skulle lønne seg å investere, staten skulle tilrettelegge. Høyre var med på dette.

Skal Olaug Bollestad overtale Erna Solberg og Høyre til å snu nå, vil det kunne ha en politisk nedside for dem.

Stortingshjelp?

Hvis bøndene nekter å forhandle med staten, eller mer sannsynlig bryter forhandlingene uten å komme til enighet, ender saken uansett i Stortinget.

Da KrF og Venstre var utenfor regjering og utgjorde stortingsflertall med Høyre og Frp, gikk de to sentrumspartiene inn og gav bøndene mer ved to tilfeller. Da tjente altså bøndene på bruddet, fordi KrF og Venstre la inn mer penger.

Landbruksminister Sylvi Listhaug

Bøndene vil snu effekten av Frp-politikken Listhaug førte som landbruksminister. Bryter bøndene årets forhandling går saken til stortinget hvor Listhaug da vil være partileder for Frp.

Foto: Alley, Ned / NTB scanpix

Bryter bøndene i år, havner saken i et storting hvor Frp skal utgjøre flertallet. Frp vil neppe hjelpe bøndene, Sp eller Ap vil neppe hjelpe regjeringen. Et brudd vil dermed kun føre til det symbolske, som ikke skal undervurderes, at bøndene setter foten ned.

Kanskje er noe annet enn et brudd umulig for hardt pressede forhandlingsdelegasjoner.

Særegent

Forhandlingsleder Viil Søyland presenterer tilbudet fra staten.

Staten legger frem sitt tilbud til bøndene. Tilstede er også leder i Norsk bondelag, Las Petter Bartnes og Kjersti Hoff, leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Foto: Torstein Bøe / NTB

Foto: Torstein Bøe / NTB

Selv om det handler om bøndenes inntekter, er ikke jordbruksforhandlingene en lønnsforhandling. Bøndene er selvstendige næringsdrivende med svært ulike forutsetninger og regnskap.

At de som næringsaktører forhandler med staten om inntekt og markedspris er særegent.

Et gjennomsnittstall er åpenbart provoserende for flere som ikke kjenner seg igjen. De forholder seg forståelig nok først og fremst til snitt eget regnskap.

Stordrift er effektivt, men landbrukspolitikken handler også om bosetting og naturlandskap.

I et sammensurium av motstridende mål, mangfold, modernisering og levd liv skal landbrukspolitikken utformes.

Det er mye gjeld, mye penger bundet opp i driftsbygninger, areal og produksjonsutstyr. Noen har arvet, andre har investert. Mange vil vokse, andre har begrensninger fra naturens side. Langt fra alle har det som eneste inntekt.

Det er de store gårdene du ser ved innflyvningen til Gardermoen og de små brukene der ingen skulle tru at nokon kunne drive gårdsbruk.

Men sinnet er ganske likt.

Derfor er det full klinsj.