Høy produksjon er hovedmålet for norsk jordbrukspolitikk. Har Norge virkelig et fortrinn i volumproduksjon av jordbruksvarer som kjøtt og melk? Eller ville det være bedre å betale bøndene for landskapspleie og miljøtjenester som kan underbygge tilleggsnæringer som turisme, opplevelsestjenester og nisjemat?
Svaret på det første spørsmålet er uten tvil nei. Kort vekstsesong, kaldt klima og tungdrevet jord «mellom bakkar og berg» gjør at produktiviteten i norsk jordbruk nærmest er dømt til å være lav sammenlignet med de fleste andre land. Dyrene må fôres innendørs store deler av året, avlingene er lave og det er vanskelig å utnytte stordriftsfordeler i et kupert terreng med spredte teiger.
Likevel er det politisk enighet – fra Senterpartiet til Fremskrittspartiet – om å satse nettopp på slik volumproduksjon. Høyest mulig egendekning av varer som kjøtt, melk, potet og korn er det erklærte hovedmålet for jordbrukspolitikken. Helt siden 70-tallet har en i stor grad lykkes med å oppfylle produksjonsmålet – med virkemidler som importvern, produksjonssubsidier og planregulering av markedene.
God ressursbruk?
Men ikke overraskende har kostnaden ved politikken vært høy. Jordbruksstøtten som er bevilget siden oljealderen startet på 70-tallet tilsvarer, om midlene heller hadde vært satt på konto, 40 prosent av oljefondet. Støtten, som årlig er på 24 milliarder kroner, dekker 60 prosent av kostnadene i jordbruket. Til sammenligning er støtteandelen i EU 20 prosent.
Til tross for at støtten utgjør 500.000 kroner per årsverk, står bonden bare igjen med det halve i årslønn når utgifter til kapitalutstyr, kraftfôr og kunstgjødsel er trukket fra inntektene. Er det virkelig god ressursbruk å holde kunstig liv i en vareproduksjon som har så lav produktivitet? Og er det økonomisk bærekraftig på sikt?
Hva er så alternativet? Skal det lille jordbruksarealet vi har i Norge gro igjen? Nei, landeiere og bønder kan betales direkte for å levere fellesgoder til samfunnet, som åpent landskap, jordvern og miljøtjenester. Slike tjenester bidrar typisk til å underbygge tilleggsnæringer som turisme, opplevelsesbaserte tjenester og produksjon av nisjeprodukter, som i takt med høyere inntektsnivå møter stigende etterspørsel. Mens store deler av Distrikts-Norge har natur og tradisjon som ligger til rette for slike tjenester, passer naturen sørgelig dårlig for effektiv produksjon av standardiserte jordbruksvarer.
Men har ikke Bondelaget rett i at norsk jordbrukspolitikk nettopp sikrer disse fellesgodene gjennom aktiv drift på arealene? Svaret er også her et klart nei: Verdien av landskapet øker ikke proporsjonalt med aktiviteten i det moderne og intensive jordbruket, som Bondelaget vil ha oss til å tro.
Heller støtte til miljø og landskapspleie
Produksjonsstøtte og regulerte priser gir bøndene sterke incentiver til kapitalintensiv og ensidig drift rettet mot standardiserte volumprodukter. Resultatet er godt synlig. Hvert år erstattes flere tusen bønder av maskiner, kraftfôr og kunstgjødsel. Arealgrunnlag i bygdene overtas av noen få bønder som investerer tungt i bygninger og driftsutstyr, og som hvileløst kjører traktor mellom teigene til bønder som har avviklet. Det drives med høyt gjødslingsnivå og en stadig høyere kraftfôrandel. Utmark og marginal jord, som tidligere ble brukt til beite og slått, gror igjen.
Et billigere og bedre alternativ vil være å betale landeiere direkte for å holde areal og eiendom i hevd etter bestemte kriterier, som å hindre gjengroing, verne dyrkbar jord, ha et minimum av dyr på beite og generelt holde landbrukseiendommene i hevd. Direkte støtte til miljø og landskapspleie, heller enn produksjonsstøtte, er blitt mer og mer vanlig i andre land, som i Østerrike, Sveits og EU.
Revurdere bondens rolle?
I EU kommer for eksempel mye av støtten til bøndene i form av et fast grunnbeløp til å drifte virksomheten («single farm payment»). Hensikten er å gi bøndene et grunnleggende inntektsnivå mot at de leverer fellesgoder til samfunnet. Støtten er altså ikke knyttet til produksjon av spesifikke produkter, og bonden står dermed fritt til å produsere hvilke produkter han vil og i det omfang han ønsker. Vanlige motytelser for inntektsstøtten er at bonden holder jorden i god miljømessig og landbruksmessig tilstand.
FØLG DEBATTEN: og
Befridd fra lenken til ulønnsom volumproduksjon, vil et slikt system gjøre det mulig å holde arealet åpent og velpleid med mye lavere støtte enn i dag. Åpenbart vil det føre til lavere produksjon i norsk jordbruk, men til gjengjeld vil det fremme mangfold og særegne produkter som kan oppnå en prispremie i markedene. Forbrukerne vil få tilgang til et mer variert mattilbud, og naturligvis mer importert mat.
Kanskje er det på tide å revurdere bondens rolle i det moderne norske samfunnet? Da bør også flere samfunnsgrupper enn bøndene og deres organisasjoner komme på banen – helst uten vikarierende argumenter hvor det uttrykkes omsorg for verdens matforsyning, fattige land og distriktenes fremtid.
Se NRK Brennpunkt-dokumentaren om norsk landbruk her
