Sjølmelding fra sykemeldt småbarnsmor

Jeg er sykemeldt fordi jeg er sliten. En typisk kvinnesykmelding.

Kvinne på sofa

'Det tok lang tid før jeg godtok at jeg ikke skulker, at jeg ikke klarer å ta meg sammen og møte opp på jobb', skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto.

Foto: Luis Sarabia / Flickr.com (CC BY-NC 2.0)
Kristianne Ervik byline
Doktorgradsstipendiat ved NTNU
Kronikkvignett Ytring

Ungene går i barnehagen hver dag mens jeg går hjem igjen for å sove. De tror at mamma går på jobb. Da unngår jeg spørsmål om hvorfor de ikke kan være hjemme med meg. For det kan de ikke. Ukene uten barnehage i sommer gjorde det klart at det å være tobarnsmor på heltid er en fulltidsjobb. Det orker jeg ikke nå.

Sommerferien har aldri vært mindre ferie, jeg skulle mye heller vært på jobb.

Som om alt kan optimaliseres

På grunn av jobben min, mener legen at jeg har noe å lære av sykmeldingen. Jeg skriver en doktorgrad i ledelse. Temaet mitt er positive avvik, og hvordan vi kan tenke utvikling i jobber der sammenhengen mellom innsats og resultat ikke er lineær. Det er ikke nok å møte opp, hver time er ikke like produktiv.

Mange av oss blir overrasket over at vi ikke er uerstattelige på jobb.

Kristianne Ervik, stipendiat

Likevel organiserer vi arbeidslivet som om alt kan optimaliseres, og setter opp mål uavhengig av hverandre. Hangen til perfeksjon «i alle ledd», kan føre til at helheten blir ofret. Når vi mangler måtehold når målene skal formuleres, forsvinner prioriteringer, og dermed balansen mellom dem. Dette har smittet til privatlivet.

Når lure løsninger for matpakker, hjemmestrikka mariusdrakter eller spiseregimer omtales som nye krav, blir idealene raskt for mange og for høye.

Jeg protesterte på sykemeldingen

Kvinners sykemeldinger er et resultat av perfeksjons- og prestasjonssamfunnet, sa spesialist i allmennmedisin Kari Løvendahl Mogstad i 2012. Vi må kutte i idealene og lære oss å prioritere.

Jeg har vært så enig at jeg ikke kjente meg igjen – jeg protesterte – da legen foreslo sykemelding som løsning på min blanding av fysiske symptomer og slitenhet. Ikke har jeg bakt cupcakes, og kropp og klær har jeg knapt tenkt på. Dessuten har jeg reflektert over arbeidet mitt i mer enn hundre blogginnlegg, og vært knallhard på prioritering.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Vi er ikke uerstattelige på jobb

«Veggen kjenner vi godt, det er farten du treffer den i som er skadelig», sa vi spøkefullt da jeg jobba som oppdragsforsker for noen år siden.

Hva hvis du ikke møter veggen, men synker sakte ned i ei hengemyr av forpliktelser og gjøremål?

Kristianne Ervik, stipendiat

Da det begynte å bli for mye jobb, var det relativt enkelt å sette grenser i jobblivet. Disponerer man tiden sin godt, er det ingen som reagerer på å vente en uke ekstra på et møte, eller at mandager ikke er en reisedag.

Hva som er «greit nok» er en relativ størrelse man må sette lista lavt for å finne ut hvor er. Det er verdt det, siden andres forventninger ofte er lavere enn dine egne. Mange av oss blir også overrasket over at vi ikke er uerstattelige på jobb.

Hva hvis du ikke møter veggen, men synker sakte ned i ei hengemyr av forpliktelser og gjøremål? Søvnløse barn venter ikke. Familiemedlemmer kan ikke utsette sykdom og død til det passer bedre for dem rundt. Hvordan skal vi prioritere da?

Det er ikke skulking

Vi må forstå holdninger til kvinners sykefravær, sa Anniken Huitfeldt tidligere i vår. Sykefravær koster samfunnet. Det er klart at vi må ta debatten. Fraværet må ned, ingen liker snylting. Heller ikke jeg.

Jeg skammer meg over å ha brutt kontrakten.

Kristianne Ervik, stipendiat

Det tok lang tid før jeg godtok at jeg ikke skulker, at jeg ikke klarer å ta meg sammen og møte opp på jobb.

Jeg skammer meg over å ha brutt kontrakten. Jeg vet at min jobb er å levere mer verdi enn jeg får utbetalt, enn arbeidsgiver betaler, enn kunden får regning på - særlig siden det ikke er en lett oversettelse fra arbeidet til pengeverdi. Nå sitter jeg hjemme og får ikke gjort jobben min mens jeg lurer på hva lærdommen min er.

HØR OGSÅ: Diskusjon om denne kronikken på Dagsnytt atten

Må ha suksess før fiaskoen

Jeg har prøvd å lete etter forbilder i svakhet og sårbarhet. Men svakhet vist offentlig følger et underlig mønster. Man må etablere seg selv som suksess før man kan fortelle om fiasko. Ellers er det for pinlig - det blir som om man framstiller seg som fiaskoen. Og så må man avslutte med å si hva det er å lære av opplevelsen. Svakheten skal ha gjort deg bedre som menneske.

Det blir en inspirasjonssandwich med svakhet trygt plantet inn mellom to skiver av styrke. Når noen viser vei med hvordan en svakhet kan omdefineres til styrke, syns vi det er fantastisk. Vi elsker det positive avviket. Det betales gladelig en månedslønn for at gode formidlere skal fortelle historier om overvunnet svakhet til folk som får betalt for å høre på.

LES OGSÅ: Kvinnekultur for sykemelding?

Svakhet alene er bare ubehagelig

Nå, når jeg bare står midt oppi det, er fiaskoen selv, finner jeg ikke min lykkelige utgang. Svakhet alene er bare ubehagelig, og det vil vi unngå. Vi har så lyst til å være løsningsorienterte, også når det ikke virker, for da dekker vi over ubehaget. Bare ta deg sammen, senk kravene, gjør yoga, omfavn det uperfekte.

Det betales gladelig en månedslønn for at gode formidlere skal fortelle historier om overvunnet svakhet til folk som får betalt for å høre på.

Kristianne Ervik, stipendiat

Lett å si, vanskelig å oppnå.

Kan jeg være den eneste som ikke får det til? Hva om vi heller kunne si at det er normalt å oppleve sykdom og død, selv i verdens rikeste land? Noen perioder i livet er tunge. Det tar tid å bli frisk.

Jeg er takknemlig for at systemet lar oss være svake i kortere eller lengre perioder uten at man skal lære så fordømt mye av det. Likevel kjenner jeg på presset til å prestere, også når jeg skal håndtere min egen svakhet. Det er nesten så perfeksjonssamfunnet har tatt over svakheten også.

Der har du min bøyg. Kan vi fortsette å gå utenom?