Denne replikken er et svar til kronikken «Kvinnekultur for sykemelding?» (12. april) av Solveig Tesdal.
Kvinner jobber i dag i omsorgsyrker som er fysisk tyngre enn menns, og kvinner har generelt mer ansvar for hjem enn menn. Det kan forklare forskjell i menns og kvinners sykefravær. Men det forklarer ikke hvorfor forskjellene er økende. Mens vi var 50 prosent sykere enn menn for noen år tilbake, er vi 60 prosent sykere enn menn i dag.
Forskjellene finnes i alle yrker. Kvinnelige advokater er sykere enn mannlige, kvinnelige sykepleiere er sykere enn mannlige, og vi kvinnelige politikere er dobbelt så mye borte fra jobb som våre mannlige kollegaer. Samtidig som kvinner bruker mindre tid på husarbeid, og menn bruker mer, øker forskjellene i menns og kvinners sykefravær. Større kjønnsforskjeller i et stadig mer likestilt samfunn bør være grunnlag for en åpen debatt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kjønnsforskjell i holdning til sykefravær?
En av Norges fremste forskere på sykefravær, professor Arnstein Mykletun, oppfordrer oss til å stille spørsmålet ved om det har utviklet seg en kjønnsforskjell i holdning til sykefravær i Norge. Jeg synes vi bør følge hans oppfordring og diskutere dette.
Det er nok av dem som ønsker å misforstå, og mange har blitt beskyldt for å bidra til kvinnediskrimineringen når disse ubehagelige faktaene bringes opp. Solveig Tesdal i det feministiske bloggkollektivet Maddam er blant dem som ønsker å misforstå. I et innlegg på NRKs Ytring påstår hun at både Aftenpostens journalist Hilde Harbo og jeg har konkludert med at det er noe feil med kvinners moral. Ifølge Tesdal generaliserer og moraliserer jeg, mens Harbos analyse av at kvinner stiller for høye krav til seg selv visstnok er en ren hersketeknikk.
Feministiske analyser kommer til kort
Det hadde egentlig vært mest behagelig å kunne dele Solveig Tesdal sine analyser om kvinners sykefravær: Kvinner diskrimineres i arbeidslivet, jobber i andre sektorer enn menn, er fysisk svakere, og har i mindre grad lederstillinger. Jeg prøvde meg også på dette da jeg var ny arbeidsminister. Men i møte med forskernes resultater kom alle mine feministiske analyser til kort.
Når Tesdal sier at kvinner er sliterne i dagens arbeidsliv, er det en god forklaring på kjønnsforskjellene, men det forklarer på ingen måte de økende kjønnsforskjeller de siste årene. Kjønnsforskjellene er faktisk størst blant dem med høy utdannelse. Tallene bygger på legemeldt sykefravær, og inkluderer ikke fravær for å være hjemme med syke barn. Dette er også en trend i våre nordiske naboland. Forskerne er forsiktige med å komme med noen konklusjon.
Må tørre å diskutere
Tendensen til å tolke enhver diskusjon om disse spørsmålene som en fornærmelse mot kvinner, hindrer en åpen debatt om nye kjønnsforskjeller i vårt samfunn. Mine spørsmål er:
1. Er jobben viktigere for menn enn for kvinner? Kommer menn på jobb selv om de hangler litt, mens vi ikke ser på jobben som like viktig i livet? Viser menn omsorg overfor hverandre gjennom å be kollegaen komme tilbake til jobb så fort som mulig, mens vi er raske til å understreke av våre kvinnelige kollegaer må bli hjemme så lenge hun føler for det?
2. Er det krav til vellykkethet som gjør at kvinner blir utslitt? Parallelt med at vi får stadig flere muligheter, øker kravene til utseende, en spennende fritid og vellykkede barn. Blir vi tynget av skyhøye krav som vi ikke klarer å oppfylle?
3. Mens dagens menn stiller langt mer opp for ungene sine enn sine fedre, kommer de fleste kvinner i min generasjon ut på minussida sammenliknet med våre mødre. Har vi delegert oppgavene og sitter igjen med det følelsesmessige ansvaret og den dårlige samvittigheten. Bekymrer vi oss syke?
4. Når kvinner går mer til legen, øker da kanskje muligheten også for at man blir sykemeldt?
