De siste dagene har debatten om kvinners høye sykefravær rast. Gjennom et tilfeldig valgt case i Aftenposten, ser nå konklusjonen mange trekker ut til å være at vi kvinner er mer syke fordi vi bruker så mye tid på å stryke barnas barnehageklær, delta i gourmetklubber og sminke oss. Analysen er lettvint, og trolig helt gal.
En moralsk svakhet?
Både tidligere arbeidsminister Anniken Huitfeldt og Aftenpostens Hilde Harbo var raske med å konkludere med at det er kvinners moral som bidrar til fraværsstatistikken. Huitfeldt mener at «noe i kvinnekulturen rett og slett oppfordrer til sykemelding» og at vi sier til venninner at de skal «unne seg en sykemelding». Jeg vet ikke hvilke venninner Huitfeldt har, men hun bør kanskje ta sin moralpreken for dem før hun generaliserer til kvinner generelt.
Et poeng som sjelden kommer frem i debatter er det at kvinner rett og slett kan ha mer helseproblemer enn menn. Arbeidslivsforskerne Arne Mastekaasa og Solveig Ose viser til at det er god grunn til å tro det. Eksempelvis går kvinner mer til legen, bruker mer medisiner og rapporterer mer helseplager enn menn. Da blir også Venstres forslag om kutt i sykelønn et forslag om å straffe kvinner for deres biologi, og å bruke mannen som norm i utmåling av ytelser. En mer konstruktiv tilnærming kunne vært å satse på forbygging av helseplager, eksempelvis gjennom tiltak i de tunge omsorgsyrkene. Det ville trolig gitt mer resultater og vært mer samfunnsøkonomisk lønnsomt, men mangler kanskje den moralske pekefingeren Venstre ønsker å rette mot landets hardt arbeidende kvinner?
Harbo skriver i Aftenposten at «menn ser det meningsløse i å stryke barnas klær. Vi må lære oss å fire på kravene damer». Harbo virker helt uten evne til å reflektere over at det eksempelet som hun med denne formuleringen gjør allment for sykemeldte kvinner, er spissformulert og tilfeldig valgt fra et enkeltstående og ganske lite representativt case i Aftenposten. Ingen forskning gir støtte for at kvinners matpakkefokus eller julekalenderhysteri faktisk fører til sykemeldinger for kvinner flest.
Tvert imot bruker kvinner mindre tid på husarbeid enn vi gjorde før. Analysen Harbo forfekter er bygget på en klassisk hersketeknikk brukt mot kvinner, om at vi er irrasjonelle og er opptatt av myke, unødvendige ting, mens menn er analytiske og rasjonelle. Det er skremmende at slike stereotyper fortsatt får dominere en så viktig debatt om befolkningens helse og velferd.
LES OGSÅ: – Kvinner er blitt så opptatt av hjem, kropp og helse at de sykmeldes
Et kjønnsdelt arbeidsmarked
Kvinners inntog i arbeidslivet kom med etableringen av offentlige velferdstilbud, og arbeidsmarkedet i Norge er fortsatt av de mest kjønnsdelte i Europa. Kvinner jobber i yrker med mange tunge løft, og med omsorgsarbeid som kan kreve mye i form av emosjonell investering i andre mennesker i vanskelige livssituasjoner. Dette er bransjer med tradisjonelt høyt sykefravær. I motsetning til i mange mannsdominerte yrker, har kvinner gjerne mindre mulighet til å gå over i mindre belastende yrke med alderen. Det forsterkes av det store antallet mannlige ledere, selv på kvinnedominerte arbeidsplasser.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Må yte mer på samme arbeidsplass
Det som blir trukket frem som x-faktoren som må forklares ved kvinners sykefravær, er at også kvinner i akademikeryrker og på mannsdominerte arbeidsplasser har mer sykefravær enn menn. Jeg savner analyser som går mer i dybden på de arbeidssituasjonene disse kvinnene befinner seg i. Ebba Wergeland peker i en artikkel fra 2012 på at kvinners arbeidssituasjoner skiller seg fra menns: «Menn havner oftere i lederstillinger på alle nivåer, kvinner forblir underordnet. Kvinnene hjelper til, mennene får hjelp. Kvinner står oftere for publikumskontakten, mennene sitter på bakrommet. Mennene styrer maskinene, mens kvinnene blir styrt av maskinene. Selv med nøyaktig samme jobb er den fysiske belastningen oftest større for kvinnen, fordi gjennomsnittskvinnen har mindre muskelkrefter og hjerte/lunge-kapasitet enn gjennomsnittsmannen. Arbeidslivet er fortsatt tilpasset ham.»
Arbeidssituasjoner preget av negativt og langvarig stress vil gi dårligere helse, noe blant annet en studie fra Storbritannia har vist. Her kom det frem at ansatte med minimal innflytelse på egen arbeidssituasjon fikk større helseproblemer enn andre, blant annet hjerte og karlidelser og depresjon. Samtidig vet vi at kvinner fortsatt må yte mer for å få samme anerkjennelse som menn. Et eksperiment utført av Aalborg og Jenssen i 2007 viste at menn konsekvent vurderte kvinnelige talere dårligere enn menn selv om de holdt den samme talen på samme måte. Kvinner vurderte talerne likt. Å måtte yte mer for samme anerkjennelse, er en ekstra arbeidsbelastning som bør være relevant å undersøke nærmere som forklaring på noe av helsebelastningene kvinner opplever også utenfor fysisk belastende yrker.
Bare å senke terskelen?
Oppskriften mange har lansert for å redusere kvinners sykefravær har vært at vi må «senke kravene» og leve med skitne gulv og resultater som er «godt nok for de svina». Det som helt klart er et omfattende samfunnsproblem, overlates til den enkelte kvinne å løse, kun hjulpet av en strøm av moralsk fordømmelse. Politikere og kommentatorer slipper da ta fatt på utfordringene i det kjønnede arbeidslivet. Det er sikkert behagelig, men veldig lite konstruktivt.
Uansett om forskjellene i sykefravær skyldes biologi eller forhold ved arbeidslivet, oppnår vi mye om det satses på forebygging og tilrettelegging. For selv om medias fremstilling kan gi inntrykk av noen annet: Sykemelding er ikke et valg. Det gjøres av lege etter vurdering av pasientens helse. Det er ingen av oss som ønsker oss dårligere helse (for å få sykemelding), sykemelding og tilhørende usikkerhet for fremtidig arbeidsliv og egen økonomi. Det er all grunn til å satse på å redusere sykefraværet, men det må gjøres gjennom forebygging og tilrettelegging, ikke gjennom moralske pekefingre eller økonomisk straff av sykdom gjennom innstramming i sykelønnsordningen.
Les Anniken Huitfeldts svar på denne kronikken: «Ubehagelige fakta om kvinners sykefravær».
