Hopp til innhold
Kronikk

Fra en i 20-årene til en annen

Vi unge trenger en liten peptalk akkurat nå, før det er for sent.

Politibiler ved Paradisbukta på Bygdøy i Olso

Politiet sende fleire patruljar til Paradisbukta for å løyse opp festen som hadde tiltrekke seg fleire hundre ungdommar på det meste.

Foto: PhotoRunner AS

Ifølge FHI er ikke lenger smitteøkningen størst blant de eldre. Den er størst blant unge mellom 20–29 år, og hovedårsakene er fest og utenlandsreiser. Så, for at vi skal slippe å sitte hjemme alene i to måneder igjen, vil jeg gjerne komme med noen tips fra en i 20-årene til en annen:

Husk at det ikke er flaut å minne hverandre på avstand og antibac.

  • Fest med fornuft, avstand, antibac og kreativitet. Jeg snakker av personlig erfaring siden 12. mars når jeg kan love deg at Alias får fram mer konkurranseinstinkt enn en shottekonkurranse.
  • Bytt ut tiden du bruker på å klage over korona med å skape/finne/teste/lære ting i livet som gjør det gøy å leve her, i stedet for å tro at en reise til Granka skal fikse problemene i livet for deg.
  • Finn deg én klemmevenn og klem litt ekstra på den.
  • Mange sier at de fort glemmer tiltakene, så husk at det ikke er flaut å minne hverandre på avstand og antibac. Det er mindre flaut enn å måtte si til folk at du eller en du var på fest med har fått påvist korona, som fører til at de du har vært i kontakt med risikerer karantene.

Husk at det også går an å minne hverandre på at vi har mye å lære av korona, som egentlig ikke har noe med korona å gjøre.

For, hei!

Kanskje vi blir litt mer lykkelig.

Kanskje det som var kjedelig, stress og ork, blir gøy, bra og nødvendig.

Kanskje vi klemmer oftere og lenger.

Kanskje vi føler mer på andres vegne. For eksempel på vegne av mennesker som er stuck i land der sykehusene ser ut som korona i Italia hver dag, men bare uten korona.

Vi har mye å lære av korona, som egentlig ikke har noe med korona å gjøre.

Kanskje vi forstår hvorfor folk kan bli litt gale av det også, vi som blir gale av å sitte to uker inne i våre vakre hjem.

Kanskje det ikke lenger er tabu å si «NAV».

Kanskje vi nyter naturen bedre, og kanskje naturen får det bedre.

Kanskje vi blir flinkere til å hjelpe og til å spørre om hjelp.

Ikke bare de 14 dagene etterpå, men for alltid.

Men bare kanskje, da.

Men det som ikke bare er kanskje, da, er jo at vi bestemmer det selv. Om vi vil lære noe av det greiene her, eller ikke.

En annen ting som er ganske bombesikkert, er at når russen og hyttefolket klarte det, så kan vi klare det også.