NRK Meny
Kronikk

For ettertiden

Brennpunkts 22/7-dokumentar er blitt en film for ettertiden, skriver Shabana Rehman.

Historien om den mørkeste dagen i norsk etterkrigshistorie fortalt gjennom ofrene, de etterlatte og nødetatene. Minutt for minutt følger vi hendelsene fram til midnatt. Vi ser med hvilken kraft bomben sprer ødeleggelse og død i Regjeringskvartalet, og vi møter ungdommer på Utøya som har sett sine nærmeste venner bli drept.

Se dokumentaren 22.07 her.

Brennpunktdokumentaren om 22. juli, som sendes på NRK 1 i kveld, har hatt èn stor fordel. Den har hatt tid. Og det merkes.

Som en stillhet gjennom hele dokumentaren. En stillhet rundt de som mistet sine kjære. Til og med en stillhet rundt eksplosjonen. Rundt de som tok de gale avgjørelsene, de som tok de riktige avgjørelsene. De som gjorde sitt beste, og de som jages av at ikke nok ble gjort.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

De siste tekstmeldingene

Selv i dag spør foreldreparet «hvordan er det mulig at det kunne ta så lang tid før hjelpen kom?». Det spørsmålet vil bli hengende der for alltid. Hjerterystende. De forteller at de får informasjon om at et helikopter er på vei, og blir bedt om å ta det rolig. Det var aldri på vei. Det er noen som beklager det til kamera. Tilbake sitter mor og far, med de siste tekstmeldingene fra sin sønn.

Filmen er blitt en overraskende nær rekonstruksjon, som en åstedsgranskning med et menneskelig ansikt.

Shabana Rehman

Filmen er blitt en overraskende nær rekonstruksjon, som en åstedsgranskning med et menneskelig ansikt. De som var direkte involvert i dramaet, iscenesettes på åstedene, nøyaktig der de befant seg da grusomheten traff dem, da helvete raste rundt dem. Vi får de personlige beretningene fra så vel de yngste som de eldste av de involverte, og alle i mellom.

Det er over 40 medvirkende i filmen, hvilket er et enormt persongalleri i en dokumentarfilm, men effekten av dette valget er entydig. Det skal ikke være noen tvil om hvem 22. juli handler om.

LES: Også Stoltenberg og Statsministerens kontor har sine svin på skogen

Det menneskelige aspektet

Filmen klipper mellom parallelle historier, den følger tidslinjen rundt hva som skjer der folk blir bombet eller skutt, samtidig som den er der hvor hjelp iverksettes. Hva opplever mennesker på den ene siden, og hva oppfatter mennesker på den andre siden. Dette er en viktig dynamikk. Fra minuttene før bomben eksploderte i regjeringskvartalet til den siste hjelpepleieren rundt midnatt legger teppet over de døde på kjærlighetstien. Hva nødhjelpsapparatet gjør, samtidig som overlevende og pårørende forteller hva de utsettes for i sanntid, bidrar til en dypere forståelse av det menneskelige aspektet i alle leddene av dette dramaet.

Det er fort gjort å glemme at flere avgjørelser ble tatt på tidspunkter da de som tok avgjørelsene ikke visste det som kom fram senere.

Shabana Rehman

Det er fort gjort å glemme at flere avgjørelser ble tatt på tidspunkter da de som tok avgjørelsene ikke visste det som kom fram senere.

Dette tvinger filmen oss til å huske. Slik sett demmer den også opp for raske dommer over enkeltmenneskers handlinger. Men det er fortsatt vanskelig å ta inn at ikke flere ble reddet.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Scener som brenner seg fast

I denne dokumentaren møter vi ikke de døde på den måten vi ble kjent med dem da landesorgen var et faktum. Dokumentasjonen på hva som skjedde med de som døde er ivaretatt gjennom deres nærmeste, eller de som var til stede på åstedet under terrorhandlingene. Vi skjønner, og må aldri glemme, at dette er tøffest for de som overlevde.

Noen scener brenner seg fast. Gummistøvlene til ungdommene på en regntung øy. Så naturlig. Teppene som er lagt over ungdommene på kjærlighetstien. Så utenkelig. Solen som slokner over himmelen og ambulansedamen som er tilbake på åstedet, på samme tidspunkt, i samme utstyr og med hodelykten.

I denne dokumentaren møter vi ikke de døde på den måten vi ble kjent med dem da landesorgen var et faktum.

Shabana Rehman

Rekonstruksjonene har en så tilstedeværende respekt for de døde, at iscenesettelsene, som ellers er et risikofylt grep, står seg gjennom hele dokumentaren. Det de rammede forteller, noen ganger usentimentalt, andre ganger sterkt preget, og til og med ved enkelte tilfeller et hoderystende smil, trass i sjokket som sitter i kroppen - sier noe om alt den nasjonale sorgen rommer av følelser. I et land som ikke var i krig. I et land som ikke var forberedt.

Dette er blitt en film for ettertiden, for den som vil følge tidslinjen sterkt gjenfortalt gjennom flere direkte involverte parter. Selv der fraværet av enkelte parter er savnet, følger vi hendelsesforløpet klart og tydelig, kronologisk og i sammenheng. Sånt sett er den blitt et viktig dokument i ettertidens granskning av 22 juli. Den som leter etter en dypere forståelse av hele komplekset i tragedien må se flere filmer.