Mandag ble tidligere Ap-ordfører i Vågå, Rune Øygard, dømt av Sør-Gudbrandsdal tingrett for gjentatte seksuelle overgrep mot en ung jente. Nå håper flere at det vil bli enklere for overgrepsutsatte å varsle. Mange opplever nok dette som Davids kamp mot Goliat. Når en person som så til de grader har nytt folkets tillit og partiets anerkjennelse blir stilt til ansvar, har de kanskje tenkt at også personer uten makt i samfunnet kan få rettssikkerhet.
I VG denne uken oppfordret jentas far ofre til å fortelle hva man har opplevd og å anmelde. Det samme gjør bistandsadvokat Trine Rjukan, som til Dagsavisen uttalte at dommen mot Øygard viser at «det nytter». Tanken er at et rettssystem som ser og hører seksuelle overgrep vil bidra til at flere tør stå frem. Det er nok dessverre ønsketenkning.
Stemningsskifte
At jenta fra Vågå valgte å gå ut med sin historie er på mange måter spesielt. Saken har vært omgjerdet av sladder, både i hjembygda og i riksmedia. Til å begynne med mente mange at jenta løy og at en så avholdt og folkekjær person som Rune Øygard umulig kunne gjort noe slikt.
LES: Alt om rettssaken
Stemningen endret seg da de famøse Skype-meldingene med seksuelt innhold kom for en dag. Da falt Øygard fra maktens tinder med et brak og ned i søla. Årets Kommuneprofil fra 2009 og den populære ordføreren gjennom 16 år ble over den digitale hagehekken nå betraktet som «en gammel gris» – eller i hvert fall en person som på det groveste hadde utnyttet en ung jente.
Kvasirettssaker
Slik sett har rettssaken pågått mye lenger enn de fire ukene rettsforhandlingene varte. Det har minst vært tre uformelle kvasirettssaker som har utspunnet seg parallelt – på bygda, i avisene og i sosiale media. Folkedomstolen føler ofte de må velge side, ikke minst i et polarisert medieklima.
Overgrepene utspilte seg på et lite sted hvor «alle kjenner alle». Selv om jenta fikk være anonym i media, er det nok få i Vågå som ikke vet hvem hun er.
På slike steder kan den sosiale kontrollen være sterk og vegringen for å bli oppfattet som en trøbbelmaker er tilsvarende stor. Man legger seg ikke bare ut med den man anklager – man bærer dessuten samfunnets ære på sine skuldre.
LES OGSÅ: «Øygard ankar. Vågå ventar».
Støtter overgripere og svikter ofre
I oktober skrev medlem av Frps sentralstyre, Hanne Blåfjelldal, på sin blogg, at Vågå har gått fra «å være en stjernebygd til å bli en skambygd». Anklager om overgrep går fort fra å handle om en krenkelse av et individ til å bli storpolitikk. Å være 17 år gammel og stå oppreist i en slik situasjon, er knapt til å fatte.
I arbeidet med «Bak lukkede dører. En bok om voldtekt», som kom ut i høst, har min medforfatter Anja Emilie Kruse og jeg truffet flere ofre og overgripere fra småsteder som Vågå. Vi har møtt mennesker som har fått sine liv snudd opp ned. Ikke bare på grunn av den påkjenningen det er å bli utsatt for voldtekt eller å bli anklaget for det, men også på grunn av måten lokalsamfunnene har håndtert det.
LES: «Folkedomstolen er tilbake»
Falsk trygghet
I sommer overvar jeg en rettssak i en småby i Nord-Norge der en kvinne som ble utsatt for sovevoldtekt på fest fortalte at hun ikke lenger kunne gå i fred i byens gågate. Vilt fremmede roper «hore» etter henne når hun går der i følge med sin yngre bror.
På Sørlandet står det ikke mye bedre til. I en sak om en festvoldtekt av to unge kvinner slo tiltaltes venner ring om ham. Kjekke, populære unge menn satt i vitneboksen og fortalte høflig og nøkternt at de fornærmede ble oppfattet som «billige» i guttemiljøet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
I Oslo sitter en 14-årig jente i dag med en voldsalarm og tør knapt forlate sitt hjem. Etter at hun fremsatte voldtektsanklager mot en eldre gutt ble hun utsatt for overvåking, sms-trakassering og voldelige angrep fra en jentegjeng. Fortvilte foreldre har gang på gang kontaktet politiet uten å få hjelp. Voldsalarmen er en falsk trygghet.
Vil glemme overgrep
Samfunnets og systemets reaksjon i disse tre sakene er mildt sagt klanderverdig. Både i Øygard-saken og i andre saker der den tiltalte er en godt likt person, og der partene kjenner hverandre, sliter ofrene med skyld og skam. Dette forsterkes når anklagene når offentligheten.
Lokalsamfunn reagerer med vantro når noen man liker anklages for voldtekt eller seksuelle overgrep. I folks bevissthet forbindes voldtekt ofte med ekstrem voldsutøvelse fra noen man ikke kjenner – helst en mann som er mørk i huden eller på andre måter «fremmed». Mange ofre føler egenskyld, overgripere har ofte mangel på selvinnsikt og deres sterke gruppefellesskap bremser individuell og kollektiv erkjennelse.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
I Vågå må jenta nå belage seg på en ny saksbehandling i Eidsivating lagmannsrett til våren. Saken er berammet til april. Sakskøene i rettssystemet resulterer i lang saksbehandlingstid som gjør det vanskelig å komme seg ut av offerrollen.
En vi intervjuet beskrev tilstanden som et «offervakuum». Over tid svekkes dessuten vitnenes hukommelse, og fornærmede ønsker ofte å glemme det vonde som har skjedd. Det styrker ikke deres sak i retten.
Felles ansvar
På vegne av fellesskapet er domstolene satt til å forvalte og gjenopprette rettferdighet når urett har skjedd. En slik dom som den vi har sett i Øygard-saken er ment å signalisere at samfunnet tar avstand til at voksne kan misbruke barns tillit og utøve makt for å få sex.
Men få har lyst å legge seg ut med personer som har makt og status. Enda mindre fristende blir det når en kan bli forsidesak i VG eller en årsak til bygdas kollektive skam.
Det er ikke nok at en domstol sier sitt. Det hviler også et stort ansvar på de parallelle «domstolene» – media og folk flest – å opptre på en måte som ikke skremmer ofre fra å varsle og samtidig ivaretar tiltaltes krav på å bli betraktet som uskyldig til det motsatte er bevist. Det innebærer blant annet at det er urimelig å betrakte varslerne som løgnere til det motsatte er bevist, og at alle besinner seg til det foreligger en rettskraftig dom.
