NRK Meny
Kronikk

Flyktningene er et felles ansvar

Et rekordstort antall båtflyktninger har ankommet Sør-Europa denne sommeren. Nå må Norge ta til orde for en felles europeisk løsning på flyktningspørsmålet.

Flyktninger i Italia

Flyktninger i en båt nær Lampedusa i Italia. Bildet er tatt av den italienske marinen under en redningsoperasjon.

Foto: Den italienske marinen / Afp

I fjor ville det skapt førstesideoppslag, nå er enhver ny ankomst eller forlis bare en til i rekken: Det antas at mer enn 100.000 båtflyktninger har ankommet hittil i år. Dette er dramatisk. Den gamle rekorden var på 63.000 for hele 2011, året den arabiske våren skapte uro i regionen.

Reisen over Middelhavet er livsfarlig. Hvis antakelsene stemmer, kan over 700 ha mistet livet i to forskjellige skipsforlis den siste uken, ett utenfor Malta og ett utenfor Libyas kyst. Disse to ulykkene er ikke bare dypt alvorlige i seg selv, de belyser også flere av utfordringene vi står overfor med den siste tids økning i antall båtflyktninger som tar seg over Middelhavet.

Det ene er en tilsynelatende mangel på oversikt fra europeiske grensevakter, som fortsatt forsøker å få klarhet i hva som har skjedd, tross opptrappet overvåking etter at EUs nye overvåkingssystem trådte i kraft for snart ett år siden.

Et annet uoppklart spørsmål er rollen til såkalte menneskesmuglere, og spekulasjoner rundt hvordan de sender flyktningene over i de mest skrøpelige og små fartøyene så de ikke blir fanget opp tidlig på reisen.

Italias ansvar

Særlig Italia og Spania rapporterer om en kraftig økning i flyktningstrømmene fra Nord-Afrika. Italia opplevde fjorårets to store forlis utenfor Lampedusa på nært hold, og trappet i etterkant kraftig opp sin redningsinnsats. Men Italia kan ikke bære denne byrden alene. Ikke bare fordi det er et felles europeisk ansvar, men også fordi det skaper et «svakt punkt» i EUs felles grensekontroll, noe som virker selvforsterkende på flyktningstrømmen denne veien.

Norge bør allerede nå ta til orde for at utfordringene i Middelhavet er et felles europeisk ansvar.

Maria Gabrielsen Jumbert, seniorforsker, PRIO

Selv om det kan ta tid før båtflyktninger drister seg hele veien hit, bør Norge allerede nå ta til orde for at utfordringene i Middelhavet er et felles europeisk ansvar. Dette gjelder både den farefylte veien til Europa og hvordan Europa deretter tar imot flyktningene og behandler deres søknader om asyl og opphold.

Et humanitært ansvar for EU og for Norge

Den italienske innenriksministeren Angelino Alfano sa klart ifra i våres: hvis ikke andre land stiller opp, vil Italia bare la flyktningene reise videre til resten av Europa. Dette til tross for at det vil være i strid med Dublin-avtalen, som fastlegger at flyktningene må være i det første landet de ankommer inntil asylsøknaden er ferdig behandlet. Denne avtalen er også noe av det som legger en uforholdsmessig stor byrde på landene sør i Europa, og som i størst grad viser svakhetene i prosjektet om en felles europeisk grensekontroll og asylpolitikk.

Økningen sammenfaller med det første året der EUs ambisiøse nye grenseovervåkingssystem, EUROSUR, har trådt i kraft for landene i Sør- og Øst-Europa. Den 1. desember 2014 trer den i kraft for resten av Schengen-landene, deriblant Norge.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Det overvåkningskameraene ikke ser

Migrantene som tar seg over Middelhavet er en sammensatt gruppe. Flukt fra økonomisk nød gir ikke rett til internasjonal beskyttelse, men heller ikke alle som flykter fra konflikt, undertrykkelse og utrygghet oppfyller kravene for å oppnå asyl i Europa.

Italia kan ikke bære denne byrden alene.

Maria Gabrielsen Jumbert, seniorforsker på PRIO

Det er uansett umulig for overvåkningskameraer å vurdere hvilken kategori båtflyktningene tilhører, og dermed umulig å bruke overvåkningsteknologi for å skille mellom legitime asylsøkere og økonomiske migranter på jakt etter en lysere fremtid. Denne vurderingen må foretas av kompetente myndigheter på land.

Dermed står det å returnere båtflyktninger til havner i Nord-Afrika i fare for å bryte med grunnleggende asylrettigheter: Det kan finnes personer om bord som har krav på beskyttelse. Italia ble i 2012 dømt skyldig i en slik sak som ble behandlet ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol etter at flyktningene som ble returnert til Libya gikk rettens vei.

Mer overvåking

EUROSUR-systemet har vært planlagt siden 2008, men ble raskt fremstilt som et sentralt redskap for å møte utfordringene i Middelhavet etter de store forlisene i fjor høst. EUROSURs sentrale mål er å redusere antall migranter som kommer ulovlig inn i EU, og øke EUs interne sikkerhet ved å holde kriminelle nettverk ute.

Hvis ikke andre land stiller opp, vil Italia bare la flyktningene reise videre.

Maria Gabrielsen Jumbert, seniorforsker, PRIO

I tillegg er tanken at mer og bedre koordinert overvåking av EUs ytre grense i Middelhavet kan føre til at nødsignaler blir plukket opp tidlig, og dermed gjøre det lettere å få til vellykkede søk og redningsoperasjoner. Men paradoksalt nok kan båtflyktningenes nød altså også gi grunnlag for å utføre grensekontroll langt utenfor EUs grenser, under påskudd av å skulle forhindre drukningsulykker. Om båtflyktninger i havsnød blir reddet nær den Nordafrikanske kysten, er det lettere å forsvare at man tar dem tilbake til den nærmeste trygge havnen.

Overvåkingens begrensninger

«Etterspørselen» etter flukt fra ulevelige tilstander og tilgang til Europa er enorm, samtidig som etterspørselen etter billig og uformell arbeidskraft i Europa er såpass stor at migrantene sannsynligvis vil fortsette å komme i overskuelig fremtid. Grenseovervåking bidrar til bedre oversikt, og raskere responskapasitet, men det er i høyeste grad usikkert om det har noen begrensende effekt på migrasjonspresset.

Dette presset over «sjøveien» inn til Europa er også såpass stort fordi det for mange er den praktisk talt eneste måten å komme seg til Europa, og det er først når de er innenfor europeisk territorium at de kan søke om asyl. Den økte bruken av sjøveien bør tas i betraktning når det vurderes hvordan EU og Schengen-landene best kan iverksette sitt felles ansvar for våre ytre grenser og asylpolitikk.